When the going gets tough…

Andreas Andersen i månedress

Det er ikke hver dag man blir kalt til å støtte sin tapre ektefelle gjennom et akutt keisersnitt. Men med god støtte og veiledning fra kompetent personell på Ullevål sykehus – og godt innpakket i smitte- og strålingssikker månedress – blir man så klar man kan få blitt.

Opplevelsen kickstartet noen refleksjoner som jeg har ruslet rundt med i etterkant. Den mest fremtredende er erkjennelsen av hvor oppsiktsvekkende bra vi har det – vi helt vanlige folk – i 2011 – i et av verdens rikeste land.

Min kjære sønn Thoffen var ikke store soppen da han ble rykket ut i verden. Og jeg som er en temmelig nervøst anlagt fyr hadde i grunnen regnet med å bekymre meg en del for akkurat det. I tillegg til at jeg hadde regnet med med å bekymre meg mye for min kjære ektefelle. Men til tross for at tiden etter keisersnittet har vært krevende, så har både storesøster Lilli og pappa sluppet mye bekymring ettersom vi har sett hvor godt ivaretatt Thoffen og mamma ble på sykehuset.

Min egen mor ble født hjemme på en prestegård, på en øy i Nord-Norge hvor morfar måtte gå på ski til jobb og eneste bistand var en dame som kokte vann og tørket blod. Det er ikke så lenge siden. Hva om noe hadde gått galt, og de hadde trengt hjelp slik som vi gjorde?

I de årene da modern ble syk fikk familien også mye god hjelp. Og selv om vi ikke klarte å redde modern, så føler jeg fortsatt stor takknemlighet for alt som ble gjort. I etterkant fikk jeg også god hjelp til å håndtere sorger og bekymringer. De blir jo ikke borte av den grunn, men det er heller ikke målet. Målet er å leve med dem på en god måte, og det føler jeg at jeg stort sett klarer – mye takket være god hjelp.

Slik hjelp er ingen selvfølge. I mange land finnes den ikke, i andre land koster den mer enn man selv har råd til. Derfor er jeg veldig glad og takknemlig for at familien og jeg kan bo her i Norge. Og jeg betaler min skatt med glede.

En annen refleksjon jeg har hatt er at jeg maser mye med problemstillinger som i grunnen ikke trenger å spille en trille. Det gjelder særlig ting som står utenfor min makt å gjøre noe med. Forsinkelser på t-banen, for eksempel. Eller andre menneskers valg av veiplassering og hastighet i biltrafikken. Eller oppsatt tv-program. Eller i det hele tatt andres beslutninger og valg.

I alle disse tilfellene gjelder det å puste dypt, akseptere at ikke alt kan være i henhold til egne preferanser og bidra så konstruktivt man kan. Selvsagt kan det være deilig å lufte ut noen frustrasjoner i ny og ne, men så lenge man har tak over hodet, mat på bordet, og familien er ved ok helse så har man vel ikke særlig grunn til å klage.

Med mindre det er dårlig vær, selvsagt.

En tanke om “When the going gets tough…

  1. Broder Eirik

    Modne tanker Big Bro. Jeg blir nesten rørt. Er det en ny og reflektert side av deg selv du presenterer? Eller er du bare blitt voksen, gift, 2 unger, stasjonsvogn og rekkehus? For de fleste er jo det drømmen, så en kan si at du lever drømmen.

    Svar

Legg inn en kommentar