Uvitenhet og lave forventninger er veien til livslykke

LykkeUkeavisen Ledelse kan melde at jobben er viktigst i livet, i det minste for de arbeidstakerne i Danmark, Storbritannia, Frankrike, Hellas, Spania og Nederland som har deltatt i et treårig forskningsprosjekt om livskvalitet og jobbtilfredshet (opprinnelig sak står i dagens papirutgave av Dagbladet).

Det viser seg at høyt utdannede mistrives oftere på jobb grunnet høyere forventninger, mens lavt utdannede trives best.

Undertegnede kan dermed notere enda et argument mot å ta høyere utdanning. (Forskalingssnekkere som tjener en halv million i året er et annet.)

OPPDATERING [13.09.2006]: OECD har funnet ut at norske akademikere er på lønnsbunnen. Ikke at vi mangler argumenter mot å ta høyere utdanning, men her har vi altså ett til. Det var jo flott!

Forventningsgropa
Undersøkelsen er samtidig et sterkt argument for systematisk jobbing med å senke sine egne forventninger til tilværelsens innhold.

Som et ledd i min egen langsiktige strategiplan “Andreas 2026 – Dum og deilig” har jeg derfor iverksatt omfattende tiltak for å slette de skadelige effektene av min utdanning.

Dette, kombinert med min inngrodde pessimisme og korresponderende lave forventninger til hva det skal være bør kunne bidra til å gi meg en merkbar lykkeøkning de nærmeste årene. Men forventningene om å lykkes er selvsagt på et absolutt nullpunkt slik at jeg maksimerer sannsynligheten for å lykkes med å oppnå lykke. Capish?

Kunnskapsbedraget
Den store gåten nå er hvorfor det offentlige ser ut til å bruke så mye ressurser på å øke folks kunnskap. Hvis målet er befolkningens lykke bør de jo satse på det motsatte. Dessuten, hvis politikerne er opptatt av befolkningens lykke bør de også bidra mer aktivt til å senke forventningene til offentlige tjenester fremover. Kun i det øyeblikket hvor forventningene til tjenestene er vesentlig lavere enn de faktiske ytelsene vil vi kunne ha håp om å føle noen form for lykke.

Det kan se ut som at denne forskningsrapporten er egnet til å sprenge en del myter og konvensjoner i måten vi organiserer samfunnet vårt på. Formelen frem til nå har vært velmente fellesstiltak som stadig bedre offentlige tjenester, mer fritid i tarifforhandlinger, rett og plikt til pappaperm, sykelønnsordning, økt satsing på utdanning og kunnskapsbasert næringsliv. Dette med mere har gitt oss merkelappen “verdens beste land å bo i.”

Men tiltakene er åpenbart basert på grovt bedrag. Det viser seg jo nå at lykkeformelen snarere er å prioritere jobben mye høyere, forvente mindre av alt og alle og holde seg langt unna høyere utdanning.

Det er på tide å slå alarm.

Alarm!

Leave a Reply