Uten en bro

FergeDette har hendt: En isbil har kjørt en kjip vei med noen i dress gjennom den drita fulle natten og ikke nærmet seg Bergen. Ingen måtte lenger pisse.

En usammenhengende historie om Livet, Døden og Kjærligheten til blomster – del 3.

Det var ingen bro over trøblete vann. Det var ferge.

Politikerne hadde åpenbart gitt fullstendig faen i dette distriktet. Ikke så mye som et smelteverk var å se fra fergedekket. Ikke ett oljerafinneri, ikke noe gasskraftverk, ingen 100-meter høye vindmøller til å muntre opp landskapet. Bare øde skog med våte trær, knallhard stein og kaldt vann så langt den nakne fjorden rakk.

Isbilen trengte bensin. Jeg trengte en drink. Igjen. Helvete heller, jeg hadde ikke drukket siden jeg oppdaget at jeg ikke var i Chicago. Men nærmeste ølutsalg var i neste fylke, to fjell og fire fjorder unna.

Vi trengte også kvikklunsj. Hvordan kunne vi dra på tur uten kvikklunsj? Man kan ikke se døden i øynene med lavt blodsukker.

Bønna var blitt mer nervøs enn taus, og trommet fingrene forsiktig på rattet. Hvor lenge var det siden sist han hadde vært på disse trakter? Flere år, minst.

Jeg kunne tydelig se ham for meg i bleier der han gikk omkring og dreit i verden. Vi var lykkelige dengang. Bekymringene kom først i puberteten. Har jeg stor nok tiss? Liker jenter bleket hår? Hvorfor gråter Arne i dusjen?

Sist gang jeg selv var innom husket jeg ikke. Det vil si, jeg husket at jeg hadde vært på besøk for lenge siden, men ikke stort av hva som skjedde, drita som jeg var. Den gang da, nå og alltid, stort sett. Takk og lov.

Ferga la til kai med et langstrakt sukk og et lavmælt dump. Landgangen på bildekket peip seg langsomt ned på kaikanten, og Bønna kunne la isbilen rulle rolig over på land. Vi var fremme. Og edru.

Vi hadde mye å gjøre.

Leave a Reply