T

TåkeDette har hendt: Noen var endelig fremme, og det var lenge siden sist.

En usammenhengende historie om Livet, Døden og Kjærligheten til blomster – del 4.

Tåken var som helmelk. Fet, ugjennomtrengelig, som sugd ut av en pupp. Jeg stod lenge og stirret ut i den fuktige tomheten rundt meg. Ikke et gatelys å se. Jeg befant meg på et sted fullstendig uten rytme.

En svak rusing fra isbilmotoren gjorde meg oppmerksom på at Bønna ville videre fra fergekaia. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeg klatret ombord. Fortsatt plagsomt edru.

Skogen tettet seg omkring oss etter hvert som vi kjørte innover i helmelka. Det var som å reise vannrett inn i tjukke helvete. Vi visste begge hva som ventet. Men hvorfor klarte vi ikke å snakke sammen? Bønna hadde fortsatt ikke svart på om han hadde klippet seg og jeg ville ikke mase.

Hvis jeg hadde kunnet fly hadde jeg holdt meg unna kraftledninger. Denne samme forsiktigheten hadde også holdt meg unna dette stedet, frem til da. Riktignok var det ikke så tett mellom kraftledningene på dette stedet, men det var hat nok blant innbyggerne til å varme opp en betydelig større by midtvinters. Jeg kunne trolig lyst opp en flyhangar helt alene, om jeg bare hadde klart å skru en tilstrekkelig stor lyspære inn i rævva. Likevel var det vanskelig å tenke lyse tanker.

Hvorfor hadde vi ikke tatt med oss kvikklunsj og sprit? Faen ta Bønna, den kortklipte avholdsdiabetikeren! Hvorfor kunne han ikke stjålet en ølbil i stedet?

Midt i alle mine mørke tanker rundet isbilen en krapp sving, og plutselig fikk jeg øye på det. Huset.

Noen hadde malt det hvitt. Det kunne ikke være noen andre. Onkel Børge, den rasistjævelen! Hva hadde han gjort med mamma?

Legg inn en kommentar