I dag oppdaget vi hva som skjer hvis vi nyser under vann: Det spruter på pappa. Haha, moro. Utover slike plutselige nyvinninger har vi for tiden en forholdsvis velregulert hverdag heromkring, tross stupbratt læringskurve og alt det der.
Kjernefamilien Rønning Andersen har ennå et stykke igjen til tidsklypen klemmer til for alvor, etter hva man forstår, og godt er det. Foreløpig nytes det som hevdes å være “den rolige fasen” med spedbarnet – før krabbing, før barnehage, før leksehjelp, før musikkskole/fotball/ballett-taxitjeneste, før natteravntjeneste, og lenge før barnet står frem i Dagbladet og avslører sannheten bak myten om en vellykket familie.
Enn så lenge arter hverdagen seg mer eller mindre slik:
Morgenstund er trøtt i grunn
Pappa står opp før hanen har lagt seg, drikker te, spiser toast, kler på seg, fomler seg frem til t-banen i stupmørket, hater alle medpassasjerer som lager lyd, snubler inn på kontoret, drikker kaffe, våkner og durer i vei med dagens uvesentligheter.
Lunsj, hvor var jeg, oi på tide å dra hjem
Tidlig ettermiddag begynner med at pappa løper hjem for å spise sammen med mamma før hun klapper sammen av sult. Deretter er det babytid.
I babytiden er gjerne babyen i hundre (og ti) – synger, roper, klorer og sikler – mens pappa sitter og ser på med et fårete smil. Kos.
Mot slutten av babytid snur imidlertid stemningen brått fra “haha-pappa-er-rar!” til “hvor-i-helvete-blir-det-av-serveringen?!” Da er det godt at man er organisert i team, slik at kona kan sveipe inn fra venstre og dempe gemyttene med litt melk mens pappa setter enda en ny rekord i lynmiksing av grøt.
Topp i bøtta
Etter foring er det på tide med dagens bad. Bading foregår foreløpig i bøtte, hvilket er overraskende praktisk. Babyen sitter nemlig i stabil fosterstilling i bøtta, med sterkt redusert drukningsfare tross ubehjelpelig badevakt. Og hvis hoingen, smilene og sprutingen er indikator på trivsel er det definitivt ikke bånn i bøtta, snarere helt topp.
Sov-gir-ro
Når babyen har badet er pappa ganske klar for å legge seg, men som oftest er det bare babyen som kan. Pappaer har nemlig slikt å gjøre og slikt å føre. Likevel, når babyen sover er det i det minste mulig å høre seg selv tenke, og dette har blitt et luksusgode man tar godt vare på.
Babyen pleier å sovne i svevet mellom stellebordet og sengen, og er således ganske grei å ha med å gjøre om kvelden. Søt som et sukkertøy, stille som en stein.
Dessverre bidrar som regel ikke den tenkevennlige stillheten til at pappa tenker langt nok frem i tid, for han blir som regel sittende litt for lenge med noe unødvendig dill, og ender opp neste morgen like trøtt som morgenen før.
Og slik går nu dagan…
Om litt blir det riktignok helt andre boller, og alle velfungerende rutiner er avlyst. Om litt skal nemlig pappa ha perm. Men først er det jul…
