Via JonblOGG ble jeg nylig oppmerksom på en liste fra Yale University (referert i Dannelsesutvalget rapport), og som Jon mente kan tjene som utgangspunkt for en diskusjon om hva vi i dag bør forstå som dannelse:
- Evnen til å forholde seg prøvende og nysgjerrig til omverden og til å stille interessante spørsmål om denne verden.
- Evnen til å sette faktaopplysninger inn i videre rammer, samle informasjon fra en rekke kilder og vurdere denne informasjonen på presise og fruktbare måter.
- Evnen til å underkaste et tema vedvarende og disiplinert analyse, og der det er nødvendig, med flere enn én metode eller én forståelsesform.
- Evnen til å forbinde og integrere ulike forståelsesrammer og på den måten skape kunnskap eller persepsjoner som ikke var tilgjengelig ved bruk av bare en linse.
- Evnen til å uttrykke ens tanker presist og overbevisende.
- Evnen til å ta initiativet og mobilisere egen tankekraft uten å vente på instruksjoner fra andre. Å kunne strekke seg intellektuelt.
- Evnen til å arbeide med andre på måter som frembringer et resultat som ikke kunne vært skapt på egen hånd.
- Evnen til å se seg selv som medlem av et større fellesskap, lokalt, nasjonalt, globalt og erkjennelsen av at ens egne krefter og talenter står i tjeneste for et større, felles gode
Det tiltredes. Listen er et godt utgangspunkt. For egen del vil jeg vektlegge punkt 1, 2 og 6. I tillegg vil jeg argumentere sterkt for en tilføyelse.
Evnen til å gruble, gi etter for nysgjerrighet, være mottakelig for ny informasjon og kunne se sammenhenger (punkt 1 og 2) er avgjørende for skaperkraft og utvikling av nye innsikter. Punkt 3 og 4 er slik jeg leser dem bare presiseringer og utbroderinger av punkt 2.
Samtidig er ikke nye innsikter mye verdt om de støver ned i en skuff. Initiativ er nødvendig for å omsette innsikt til verdifulle resultater.
Men er det likegyldig hvilke innsikter og hvilken skapertrang som søkes realisert? Punkt 8 betoner evnen til å se seg selv som en del av et større fellesskap. En kunne gått lenger og inkludert viljen til å ta konsekvensene av denne erkjennelsen.
Er det for eksempel dannet å forurense naboens ferskvannskilde så lenge en har evnen til å erkjenne at naboen og du i prinsippet tilhører samme nasjon og bor på samme klode?
Det ligger kanskje implisitt i formuleringen, vil noen hevde. Men ettersom evnen til å se er en mindre utfordring enn viljen til å handle når det gjelder de enorme utfordringer vi står overfor innen miljø, fattigdom etc. burde dette med vilje kanskje gjøres eksplisitt.
Likevel løser det ikke hovedproblemet med punkt 8, etter min mening. Nazistene under andre verdenskrig hadde utvilsomt evnen til å se seg selv som medlem av et større fellesskap. Problemet var bare at dette ikke var av det gode. Evnen til å samarbeide med andre på måter som frembringer resultater som ikke kunne vært skapt av enkeltindivider (punkt 7) gjorde det hele verre sett i ofrenes perspektiv.
Nazistenes fører hadde for øvrig utvilsomt også evnen til å uttrykke sine tanker presist og overbevisende.
Hvor verdifullt er et dannelsesbegrep som ikke ekskluderer utøvere/tilhengere av folkemord?
De kritiserte punktene er i seg selv ikke diskvalifiserende for et fruktbart dannelsesbegrep, men de kan åpenbart bære galt av sted med mindre vi justerer den grunnleggende tilnærmingen til begrepet dannelse.
Man kan argumentere lenge og vel for at dannelse bør være et mål i seg selv – “sin egen belønning” – og at det derfor ikke trenger å innebære samarbeid eller fellesskap, enten det beriker eller berøver andres liv.
Men det samme kan sies om masturbasjon. Jeg er ikke tilhenger av et privatisert dannelsesbegrep, hvor dannelsen bare vedrører den dannede selv.
Min oppfatning er at dannelsesbegrepet bør forutsette at livsutfoldelsen bidrar til at ens egen OG andres mulighet for livsutfoldelse øker. Da – og bare da – får vi et positivt og konstruktivt dannelsesbegrep.
