Samvirkemafiaen rir videre

PølseI en kronikk i Dagens Næringsliv idag skriver to Econ-partnere om sin tidligere arbeidsgiver, Konkurransetilsynet, og sine nåværende oppdragsgivere, Gilde og Prior.

Ikke overraskende er de to rådgiverne motstandere av Konkurransetilsynets vurdering om de negative effektene av en fusjon mellom Gilde og Prior. De to leiesoldatene er så til de grader dårlig retorisk posisjonert (ethos) at det er overraskende at de i det hele tatt velger å stå offentlig frem med sitt syn i saken. I tillegg har de noen påstander som jeg synes er litt merkelige. Således føyer de seg godt inn i denne fusjonssakens historie.

Ikke konkurrenter?
Gilde er ikke en konkurrent til Prior i fjørfemarkedet, skriver de to. Og her har de støtte i Konkurransetilsynets vurderinger. Gilde og Prior er tilfredse med at Konkurransetilsynet i varselet aksepterer at fusjonspartene ikke er konkurrenter i noe marked. Gilde og Prior har hele tiden hevdet at kjøtt og fjørfe er to ulike produktmarkeder. Dette er mildt sagt litt pussig.

De to rådgiverne skriver selv at Prior i dag lager kyllingpølser, kyllingkarbonader og kyllingkjøttdeig. Dette gjør de visstnok ikke av frykt for at Gilde skal komme inn i fjørfemarkedet, men for å få brukt hele kyllingen til noe fornuftig. Fint. Men er ikke Prior dermed en konkurrent til Gilde i markedet for pålegg, pølser og kjøttdeig? Og havner ikke da Gildes tilsvarende produkter i konkurranse med Priors?

Er det rimelig å hevde at kyllingkjøttdeig, kyllingkarbonader og kyllingpølser overhodet ikke kan anses som konkurrerende produkter til storfekjøttdeig, storfekarbonader og storfepølser? Nå er jeg bare en enfoldig kunde, men i mine øyne er disse produktene fullgode substitutter til hverandre. Og i valget mellom det ene og det andre spiller faktisk også prisen en rolle, tro det eller ei, ikke bare produktegenskapene. Men det er kanskje bare jeg som tenker på den måten. Gilde og Prior gjør det åpenbart ikke. Det er jo kanskje et problem i seg selv.

Hvis ikke Prior og Gilde kan anses som konkurrenter i markedet for lunsj, middag og kvelds, så er det etter mitt skjønn noen som har tungt for å definere konkurransearenaen på en måte som svarer til kundenes virkelighet. I det produsentregimet som ferskvaremarkedet knuges under i dagens Norge kommer ikke denne mangel på kundeorientering i resonnementene som noe sjokk. Men det er likefullt forstemmende.

Det er riktignok også andre som konkurrerer på arenaen for lunsj, middag og kvelds, men det er jo ikke noen grunn til å la to dominerende aktører slå sine pjalter sammen. At det er mange på konkurransearenaen er bra for samfunnet. Jeg skulle ønske det var flere rund baut, ikke færre.

Kostnadsbesparelser?
Til Dagens Næringsliv har styrelederne Harald Mork i Gilde Norsk Kjøtt og Rune Haram i Prior Norge sagt følgende:

Det fusjonerte selskapet vil ta særlig hensyn til forbrukernes interesser. Den vil gi et bredere produktmangfold, bidra til økt satsing på høy kvalitet og trygg mat, og den økonomiske innsparingen på minst 130 millioner kroner vil komme forbrukerne til gode både på kort og langs sikt gjennom prisutviklingen.

Pisspreik. Hva er det som hindrer Prior og Gilde i å utvide produktmangfoldet sitt allerede idag, hvis det er det de ønsker? En trenger ikke fusjonere selskapene for å få til et produktsamarbeid. Og Gilde har allerede lovet dyrt og hellig at det overhodet ikke skal forekomme noen som helst brudd på matvaresikkerheten i deres produksjon i fremtiden tilsvarende det vi opplevde tidligere i år. Det er vanskelig å forstå at det ennå er rom for å garantere enda mer. Det er, uten nevneverdig respekt, helt på jordet. At det i dag meldes om glasskår i kjøttpølser øker ikke akkurat de tos troverdighet.

Det er ikke første gang i historien at de ansvarlige for en storfusjon har argumentert med at kundene vil være tjent med et sterkere og bedre selskap. Men skulle man følge denne logikken, så er det jo bare å slå sammen alle bedrifter som produserer alt mulig, så vil man få verdens sterkeste og beste (?) selskap, med påfølgendekostnadsbesparelser av gigantiske proporsjoner ettersom samfunnet effektivt vil kunne produsere akkurat det samfunnet trenger, når det trenger det. Erfaringene fra den sovjetiske planøkonomien tilser at dette vil være et lite vellykket prosjekt, og at vi fort vil få mangel på både det ene og andre.

Det har rett og slett ingen troverdighet når samvirkebedriftene Gilde og Prior sier at denne fusjonen vil komme forbrukerne til gode. Jeg spør meg selv: Hvorfor har vi i det store og hele kun én type kylling i dette landet, mens det i andre land finnes flere varianter å velge mellom? Hvorfor har vi i det store og hele ikke kvalitetsgraderinger på storfekjøtt i matvarebutikkene, når forbrukerne i andre land kan velge mellom ulike graderinger til ulik pris? (Når jeg sier i det store og hele, er det fordi det finnes butikker og produsenter som har kvalitet for øye, men de verken deltar i eller kjøper fra samvirkene.)

Dessuten, det er flere studier, blant annet av revisjonsselskapet KPMG, som har vist at et klart mindretall av storfusjoner faktisk leverer økt verdi – det være seg i form av kostnadsbesparelser eller andre synergier. Erfaringen tilsier altså at de ofte svært så lovende og prisede synergieffektene som regel uteblir.

Tøffere blåruss enn Rune Haram og Harald Mork har gjort sitt beste, men har likevel ikke klart å realisere de vidløftige visjonene om besparelser. Dette har i mange tilfeller ledet til beskyldninger om at egosentriske ledere primært har jobbet for å realisere personlige imperiedrømmer – og verken har hatt eierne, de ansatte eller kundenes interesser for øye. Om det er tilfellet her, er ikke godt å si, men barten til Haram sender ikke akkurat signaler om at han i bunnen er en beskjeden og lite selvopptatt person. Man skal ikke skue hunden på hårene, men det er primært fordi pudler ikke friserer seg selv til den tilstanden mange av dem er i.

Når de to rådgiverne til Gilde og Prior skriver at det er åpenbart at en sammenslåing av to så store selskaper genererer betydelige kostnadsbesparelser, så blir jeg derfor litt i stuss.

Kostnadsbesparelser er ikke trivielle ting. For å realisere dem må det ofte flyte endel blod i korridorene hos de aktuelle selskapene. De overflødige aktivitetene utføres jo av noen, og disse må finne seg noe annet å gjøre. Hvordan vil den rødgrønne regjeringen stille seg til knallharde rasjonaliseringer i det fusjonerte Gilde og Prior som tar sikte på å kutte arbeidsplasser rundt og forbi for å øke overskuddet til eierne?

Det bør forøvrig sies at kostnadsbesparelser på 130 millioner for en slik fusjon høres helt sinnsykt puslete ut. Hvis kostnadsbesparelser i denne sektoren er noe poeng i det hele tatt bør vi jo kutte tollbarrierene og slutte med subsidier til produsentleddet. Da snakker vi om årlige kostnadsbesparelser i milliardklassen. At samvirkene dytter kostnadsbesparelser foran seg er i den situasjonen vi har i norsk matvareproduksjon ganske utrolig.

Markedsmakt
En alternativ form for «kostnadskutt» er å øke inntektene, mens kostnadsnivået holdes konstant. Da øker marginene og eierne av samvirket blir fornøyd. Som matgigant vil Gilde/Prior stille sterkt i forhandlinger med de andre leddene i sin verdikjede. Mon tro om ikke dette er den egentlige motivasjonen for fusjonen? Samvirketankegangen er jo tuftet på tanken om at sammen står man sterkere, hvilket utvilsomt er riktig. Og blir man enda flere sammen, står man enda sterkere.

Men hvem skal betale for at de styrkede samvirkene klarer å holde prisen på norsk mat høy?

Det kan hende detaljistleddet tar regningen i form av lave marginer på Gilde og Priors produkter. Men hvordan fungerer priskonkurransen i detaljistleddet, Konkurransetilsynet?

Barnefamiliene er den andre kandidaten til å ta regningen. De har jo i det hele tatt fått servert litt av hvert fra Gilde i det siste, kan man si, så dyr mat fra nå og til evig tid merkes jo nesten ikke i den store sammenhengen. Eller?

En tanke om “Samvirkemafiaen rir videre

  1. Tilbaketråkk: sonitus.org » Blog Archive » Samvirkemafiaen rir videre

Legg inn en kommentar