Partners in arms

familie

Nylig snublet jeg over en undersøkelse fra 2009 om fordeling av husarbeid og tilfredshet. Den viser (ikke overraskende) at jevn fordeling av husarbeidet gir best tilfredshet samlet sett, men at både kvinner og menn isolert sett blir mest fornøyd når partneren gjør mest. Samarbeidet med kona går overraskende bra på min kant og JEG er ganske tilfreds. Men akkurat det kan altså ha to ulike forklaringer. Hm…

Første alternativ er at jeg har verdens mest rause, fantastiske, oppofrende og forståelsesfulle kone som holder huset i orden ved hjelp av ukuelig ståpåevne og lar meg slappe av i fred og ro. Og det er ingen tvil om at kona står på. Samtidig tror jeg noe av forklaringen på at samarbeidet hjemme går bra er at vi begge bidrar med nok til at det kjennes på kroppen.

Ulike mennesker har ulik toleranse for de ulike oppgavene som må løses i en moderne husholdning. Så også meg og kona (noen hater klesvask, andre hater matvarehandling, alle hater støvsuging). Men uansett individuelt toleransenivå så tror jeg at en gjerne blir litt rausere og mer sympatisk stemt overfor hverandre når en ser at den andre også lider, sliter og gjør sitt beste. Fellesskap om lidelse kan skape minst like sterke bånd som fellesskap om glede. I vår familie har vi begge deler, heldigvis.

Småbarnstilværelsen kan fortone seg som en kamp til tider, sett fra innsiden, og det blir uendelig mye bedre om man kjemper på samme side.

Eller hva?

One thought on “Partners in arms

  1. Mats

    Jeg er helt enig med deg.

    Kona og jeg deler alt. Husarbeidet er delt inn i hver vår del:

    Kona: klesvask og husvask.
    Jeg: matlaging og oppvask.

    Da vi for tiden er i fødselspermisjon med datteren vår deler vi også dette – 60/40. De dagene jeg er hjemme med vesla tar jeg alt, mens kona får kveldsstellet.

    Og vice versa.

    Reply

Leave a Reply