Pappaperm virker

Family Guy

Dagens Næringsliv rapporterer om en undersøkelse som indikerer at fedrekvoten virker etter intensjonen.

Intervjuobjekt Ole Christian Bech-Moen opplever også at tre måneders pappapermen har gitt ham mulighet til å ta mer selvstendig ansvar for barna. Han rapporterer i tillegg at de sterkeste reaksjonene han har fått på pappapermen ikke har kommet fra arbeidsgiver, men fra kvinner som er overrasket over at kona har “gitt fra seg” en del av permisjonen.

Mine erfaringer etter seks måneders pappaperm er nøyaktig de samme.

Pappapermen var avgjørende for at jeg skulle få en forsørgerrolle som var uavhengig av kona, ta selvstendige beslutninger om hva som var i min datters beste interesse og demonstrere at min måte å gjøre ting på også fungerer fint. Mønstre og vaner etableres tidlig, og derfor er det også viktig for meg som far å komme på banen så tidlig som mulig og bygge selvstendige erfaringer og oppfatninger. Hvis all permisjon var forbeholdt mor vil ikke far få tilsvarende anledning til å være alene med barnet og knytte selvstendige bånd.

Og hvis fordelingen av permisjon var 100 prosent frivillig ville terskelen for far til å ta en merkbar andel av permen bli altfor høy:

  1. Førstegangspermisjon er ukjent og utrygt for alle (både kvinner og menn), men de fleste menn får trolig vesentlig mindre støtte fra eget nettverk enn kvinnen får fra sitt
  2. Det ville mest sannsynlig vært færre andre fedre som tok perm samtidig, og barselsgrupper for menn er vanskelig nok å få til slik det er nå
  3. Flertallet av omsorgspersonell på helsestasjon og andre steder er kvinner, så det er p.t. lite forståelse og fellesskap å hente der
  4. Eventuell kamp mot mors og mors kvinnenettverks holdninger ville trolig måtte kjempes alene, om man i det hele tatt orket å ta opp kampen
  5. Den tradisjonelle mannsrollen er ikke giret for omsorg, men matjakt, husbygging og forsvar (i overført betydning), og det er derfor vanskelig å finne rollemodeller man kan identifisere seg med
  6. Arbeidsgiver ville trolig blitt mer overrasket over de fedrene som tok perm, og mange fedre vegrer seg nok i utgangspunktet fra å være borte fra jobben (se punktet over)

Jeg har selv opplevd reaksjoner fra kvinner som er nærmest sjokkert over at min kjære kone har “gitt fra seg” så mye som seks måneder permisjon. Min erfaring tilsier at mange kvinner betrakter fødselspermisjonen som “sin”, til tross for at den like gjerne kan deles likt, slik jeg og min kone gjorde.

Derfor trenger vi obligatorisk fedrekvote. Den åpner en dør inn til en ny verden for mange menn, og det er en verden de mest sannsynlig vil ha stor glede av å være en del av når de oppdager at de kan være en del av den på egne premisser (ikke bare som assistent for barnas mor).

Min egen erfaring med pappaperm var at det ikke var noen dans på roser. Som hjemmefar er man mye alene i permisjonstiden, og jeg synes det var veldig vanskelig å aktivisere meg selv og datteren min daglig over så lang tid. Jeg var mye trøtt og sliten, følte meg tilsidesatt og rådvill.

Men det var selvfølgelig mange morsomme dager også, og den viktigste effekten for meg var at jeg nå har mer selvtillit og trygghet i omsorgen for datteren min. Jeg vet hva hun trenger, jeg skjønner hva hun mener når hun peker på ting og roper, jeg kan høre og se forskjell på trøtt og sulten gråt, og for datteren min er det like naturlig at det er pappa som fikser noe som at det er mamma.

Min kone og jeg deler ansvaret for datteren vår likt. Hvis jeg leverer i barnehagen, henter hun – og omvendt. Den som ikke har hjulpet datteren vår med å lage middag, hjelper henne med å rydde av etter middagen. Annenhver gang er det min tur til å skifte bleie. Jeg handler all maten, mens kona vasker alle klærne. Jeg vasker kjøkkenet, og kona vasker badet osv. (Tit-for-tat-strategien har vi lært fra spillteori, og tag-teaming har vi lært fra fribryting.)

Men jeg hadde ikke kunnet høste disse erfaringene om det ikke var for min kjære kones velvilje og svært positiv støtte fra familie og arbeidsgiver. Ikke alle menn kan regne med tilsvarende velvilje fra sin kone og sine omgivelser, men de fortjener likevel en mulighet til å høste de samme erfaringene. Fellesskapet bidrar til det ved å utvide fedrekvoten.

6 tanker om “Pappaperm virker

  1. Sigrun

    Hei Andreas.
    Jeg synes du har mange gode poeng. Også noen som jeg ikke selv har tenkt på, og det er veldig konstruktivt for meg, siden mitt ståsted er på motsatt siden av ditt.
    Jeg mener fortsatt at staten ikke skal bestemme hva jeg skal og ikke skal gjøre. Hos oss er det slik at jeg har veldig lyst å være hjemme med barnet, mens far trenger å kunne dra på jobb bl a for det sosiale. Jeg antar at det er best for barnet å være hos den omsorgspersonen som har størst glede av å pusle rundt sammen med barnet, og ikke hos den omsorgspersonen som ønsker seg et annet sted.
    Jeg kjenner flere hvor rollene er snudd om, hvor mor trenger å komme seg tilbake på jobb mens far har blitt hjemme. Så fint at de kan bestemme dette selv!
    Og så tenker jeg på dette: Kan det være at de som virkelig hadde trengt seg en lang pappaperm (les: karrieremannen) lar være å ta noen av de allerede obligatoriske ukene, og overlater ansvaret til praktikanten? Mister det ikke da noe av sin hensikt, å gjøre det obligatorisk?

    Svar
  2. Andreas

    Hei Sigrun. Takk for god kommentar.

    Jeg forstår godt at du ikke ønsker at staten skal blande seg inn i fordelingen av perm. Selv er jeg heller ingen tilhenger av paternalistisk detaljregulering, verken på dette området eller andre steder. Jeg har også stor forståelse for at mannen din føler sterk dragning mot fellesskapet på jobb. Slik var det for meg også. Heldigvis klarte jeg å holde kontakten med dem under permen, og deltok til en viss grad i pågående prosesser selv om jeg var hjemme. Men det er ikke alle jobber hvor slikt lar seg gjøre.

    Samtidig tror jeg de etablerte mønstrene på dette området sitter så fastfrosset at vi trenger ekstraordinære virkemidler for at alle virkelig skal få anledning til å bestemme selv.

    Jeg var ikke spesielt motivert for pappaperm, på samme måte som jeg ikke er spesielt motivert for å skifte bleier. Men jeg tror at om jeg skal få anledning til å være den tilstedeværende pappaen jeg ønsker å være så må jeg ta del i Lillis hverdag på lik linje som Julie, på godt og vondt. Det samme gjelder jo Julie (hun er heller ikke noen fan av bleier).

    Jeg tror det er veldig risikabelt å anta at man vil kunne ta del i barnas liv fullt ut hvis man ikke bygger en selvstendig relasjon til dem fra start. Jeg tror også det vil være vanskelig å bygge en slik relasjon hvis man ikke «tvinger» seg selv til å være sammen med barna alene over en viss tid. Og det er bare barselspermisjonen som gir anledning til det. Den anledningen kommer ikke igjen.

    Jeg mener selvsagt ikke at det dermed er umulig å få en sterk relasjon til barna sine hvis man ikke har tatt pappaperm. Men man må trolig jobbe hardere i ettertid. Og den største barrieren er nok ikke en selv. De mønstrene og preferansene barnet har etablert kan være et hinder. Og de mønstrene og preferansene barnets mor har etablert kan være et hinder, uten at det på noen måte er meningen fra mors side at de skal være det.

    Obligatorisk fedrekvote gir sterke insentiver for far til å ta perm, og ingen insentiver for mor til å nekte ham det. Det siste er viktigst, tror jeg. At enkelte fedre til tross for dette velger å droppe samvær på dagtid med barna sine i en slik sammenhengende periode endrer ikke insentivene, etter mitt skjønn.

    Svar
  3. Sigrun

    Det er sant at man ikke kan tenke på hva enkelte fedre gjør når man skal lage et system for et helt land. Jeg forstår det.
    Men hvor er vi på vei? Når Audun Lysbakken vil tredele permisjonen og med det bestemme enda mer over meg blir jeg litt mer enn lettere irritert. Jeg sier som Ap-toppen Fredrik Mellem i Oslo
    «man må spørre seg hvor langt man skal gå for å detaljregulere alle familier her i landet»

    Med andre ord: Hvorfor må jeg lide fordi du ikke er spesielt motivert til å skifte bleie? 🙂

    Svar
  4. Andreas

    Hehe. Vel, hvis jeg lider, så må du også lide. Tit for tat, vet du. 😉

    Jeg synes for øvrig det var en bra artikkel du lenket til. Det er to sitater der som jeg bet meg merke i:

    Regulering er ikke et mål i seg selv, det er et virkemiddel, sier Mellem.

    Samtidig opplyses det: «Tall fra Nav viser imidlertid at fedrekvoten har hatt effekt: Året etter at kvoten ble økt fra fire til fem uker i 2005, var det plutselig 54,1 prosent av mennene som var hjemme 25 permisjonsdager eller mer, mot 14,9 prosent året før (se tabell).

    Derfor er regjeringen helt klar på at vi fortsatt trenger en egen fedrekvote, ifølge Lysbakken.

    – Vi har varslet at vi vil utvide den til 14 uker. Det vil vi, fordi vi ser at fedre ikke får brukt sine rettigheter i praksis dersom de ikke har en egen kvote, sier Lysbakken.

    Før fedrekvoten var det bare 2–3 prosent av fedrene som tok ut permisjon. Antall uker mennene tar ut har økt jevnt og trutt i sammenheng med at fedrekvoten har blitt utvidet. Et lignende mønster ses på Island og i Danmark, ifølge statsråden.»

    Vi kan jo også ta med at den norske barselspermisjonsordningen er blant verdens mest generøse, også hvis pappakvoten ikke regnes med i det hele tatt.

    Det er trist at dere mødre må lide dere tilbake på jobb, men kanskje det på lang sikt blir bedre for alle når alle fedre oppdager hvor utrolig slitsomt, frustrerende og fantastisk det kan være å gå rundt hele dagen livredd for at verdens viktigste person skal
    – slå seg
    – svelge noe som setter seg fast
    – drite mens man er i butikken
    – eller begynne å gråte uten å stoppe igjen, noensinne?

    Man blir merkelig herdet og mørnet på samme tid: Begynner å grine når en ser Camilla og Tyven på tv, men nøyer seg med å sukke lett når genseren plutselig er full av spy. Kvinner har følt på dette i uminnelige tider, men for mange av oss fedre er jo dette en radikal utvidelse av horisonten.

    Svar
  5. Fred Johan Ødegård

    Hei,

    Undertegnede er redaktør for pappamagasinet FAR OG BARN, og engasjert i debatten vedr. fedrekvote og pappapermisjon.

    Høyres har vedtatt at de vil fjerne fedrekvoten. Dette fordi den angivelig er en alvorlig trussel mot familienes valgfrihet. Jeg er ikke ikke enig!

    Fedrekvoten – en populær rettighet!

    Men fedrekvoten er ingen tvang. Det er en populær rettighet som de fleste fedre setter stor pris på.

    Innføringen av en stadig større fedrekvote har medført en betydelig økning i fedres uttak av foreldrepenger.

    Over 90 % av fedrene som har krav på fedrekvote, benytter seg av denne! Og de gjør det helt frivillig!

    Hvorfor gjøre unntaket til hovedregel?

    Høyre bekymrer seg for de ytterst få tilfellene der far er forhindret i å ta ut fedrekvoten. Og her har de et lite poeng. Tar ikke far sin del, mister familien disse ukene.

    Men hvorfor gjøre unntaket til hovedregelen? Kan ikke dette løses uten å frata det store flertallet av barn og fedre deres rettigheter?

    Erfaringene fra Danmark

    I Danmark fjernet de fedrekvoten i 2001. Resultatet har blitt at kun 25 % av mennene tar ut permisjon, og bare benytter 7,5 % av det de kan ta ut.

    Dette til tross for en undersøkelse fra 2009 der 49 % av den danske befolkning mener foreldre bør ta ut like mye permisjon.

    Erfaringen fra Danmark viser altså at å ta fra menn ”den ferdigforhandlede retten til fedrekvoten”, ikke fører til valgfrihet – men til det stikk motsatte. Nemlig at fedre tar ut langt mindre pappapermisjon, enn det de ønsker.

    Konklusjon:
    Fedrekvoten er en viktig rettighet for far og barn


    Fred Johan Ødegård, redaktør
    Pappamagasinet FAR OG BARN

    Svar
  6. Tilbaketråkk: Pappaperm er bra for alle | Andreas Andersen

Legg inn en kommentar