Et barn er døpt i Sørkedalen
Så var Inger Lilli døpt. Hurra!
Dåp var ikke akkurat noen kampsak for meg, men jeg er glad Julie og jeg besluttet oss for å døpe henne, av flere grunner:
- Dåpen markerer innvielse i det kirkelige fellesskapet, og den lokale menigheten blir en del av Inger Lillis lokalsamfunn. Med tid og stunder skal hun kanskje delta i barne- og ungdomsaktiviteter med tilknytning til kirken. Det hadde jo moren hennes glede av, uten at hun tok synlig skade av det.
- Fadderordningen gir Inger Lilli flere voksepersoner rundt henne med et særskilt ansvar for å lære henne om kirkens tro- og kulturtradisjon. Denne kunnskapen er viktig for at hun fullt ut skal kunne forstå samfunnet hun lever i og historien som ligger bak oss. Fadderne er også medspillere i å gi Inger Lilli et verdifullt rammeverk for refleksjon omkring hva som er rett og galt.
- Dåpsdagen er ett av flere livsriter der familien samles rundt Inger Lilli spesielt, og således en særlig markering av hennes tilhørighet i familien. For Inger Lillis familie er kirkeårets helligdager en naturlig ramme for flere viktige familietradisjoner, slik som jul, påske og allehelgensdag.
- Dåpshandlingen markerer en start på utviklingen av personen Inger Lilli. På samme måte som humanetikernes navnefest feirer vi i dåpen at et barn er født og har fått sitt eget navn - en symbolsk markering av at barnet er et selvstendig individ og at dette individet skal få utvikle seg med særlig omsorg, støtte og veiledning fra de som utgjør fellesskapet omkring henne på dåpsdagen.
Tusen takk til alle som deltok på Inger Lillis dåp, og som på denne måten markerte at de ønsker å være en del av Inger Lillis liv fremover.
Det er selvsagt også rom for mange flere. Gud vet (formodentlig) at hennes mor kan trenge all den bistand hun kan få med en sådan slask til barnefar… (Jeg mener; seeee det slipset da… Rosa?! Slikt kan vanskelig være annet enn et rungende rop om hjelp.)
Lengre permisjon til pappa
Statsbudsjettet 2009: Regjeringen foreslår å utvide fedrekvoten fra seks til ti uker.
To nye uker skal legges til som en forlengelse av den samlede stønadsperioden, mens to uker tas av den delen av stønadsperioden som i dag er til fri fordeling mellom foreldrene. Endringen foreslås å gjelde for fødsler og omsorgsovertakelser fra og med 1. juli 2009, skriver DN.
Topp.
Ond pappa - del 1
Datteren min er så søt når hun er sinna at jeg ikke kan annet enn le. Jeg prøver virkelig å føle med henne, men svært ofte sliter jeg med å se at noe er galt.
Inger Lilli kan på et mikrosekund gå fra å være blid som smør og smile fra øre til øre med vidåpne glade øyne - til å bli illsint med kjempeunderleppe, tomathode og knyttede never. Jeg har vanskelig for å forstå at jeg kan gjøre så mye galt på den korte tiden.
Men det kan jeg, viser det seg. Og til tross for at jeg burde skamme meg, sitter jeg der og ler.
Tsk tsk tsk.
Reaksjoner på pappaperm - en anekdote
Lys i mørket: Ikke alle blir møtt med sjokk og skuffelse når de rapporterer til jobben om familieforøkning.
ABC Nyheter kan i dag melde at norske sjefer blir overrasket når medarbeidere blir gravide eller ber om utvidet pappapermisjon, ifølge en ny studie fra Arbeidsforskningsinstituttet.
Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfelt trekker frem behovet for en holdningsendring i arbeidslivet for å holde på "de beste" arbeidstakerne.
Jeg finner ingen grunn til å tvile på studien eller kritisere ministerens oppfordring, men føler likevel et behov for å fortelle min egen historie - som heldigvis går fullstendig på tvers av studiens resultater.
Konstruktiv arbeidsgiver
Da min kone ble gravid ble vi raskt enige om å dele fødselspermisjonen i to. Jeg må innrømme at jeg gruet meg for å formidle denne beslutningen til arbeidsgiver.
Jeg jobber i en liten og spesialisert organisasjon. En permisjon på et halvt år er vanskelig å fylle med vikarer, og når nær 25 prosent av arbeidsstyrken forsvinner merkes det godt i hverdagen.
Min arbeidsgiver (og mine kolleger) håndterte dette på en forbilledlig måte, til min store glede.
Et år før permisjonen skal starte hadde jeg første koordineringssamtale med arbeidsgiver. Vi gikk gjennom mine arbeidsoppgaver og ansvarsområder, og diskuterte fordeling og prioritering av oppgavene på interne og eksterne ressurser.
Fleksibel arbeidsgiver
Jeg har svært gunstige økonomiske betingelser i permisjonen, og på eget ønske fikk jeg også opsjon på å delta på de ukentlige stabsmøtene, og komme med innspill og vurderinger i forhold til konkrete tiltak under permisjonstiden. Eventuelle bidrag i så måte vil øke lengden på permisjonen tilsvarende, i henhold til NAVs regler. I praksis innebærer dette en stor grad av fleksibilitet som gavner både meg og arbeidsgiver.
Opsjonen på å delta under permisjon er viktig for meg, delvis fordi jeg er litt bekymret for å bli helt isolert i "babyland" under permisjonen, og delvis fordi jeg liker arbeidsoppgavene mine og arbeidsfelleskapet meget godt og derfor ikke vil være det foruten.
Omsorgsfull arbeidsplass
Etter at min datter Inger Lilli ble født i juni har jeg til tider opplevd min arbeidsgiver og mine kolleger som mer vare på min velferd som nybakt far enn jeg selv har vært. Det gjør tilværelsen som nybakt pappa ekstra hyggelig.
Hvorvidt undertegnede er blant "mange av de beste" må være opp til andre å vurdere. (For undertegnede føles karakteristikken fremmed og lite treffende, men riktignok kan jeg sjonglere og tygge tyggegummi mens jeg leser e-post. Meg bekjent er det ikke mange andre som topper den.)
Jeg føler meg uansett særdeles priviligert. Min arbeidsgiver har dessuten skaffet seg en meget lojal og dedikert arbeidstaker som følge av måten ankomsten av mitt førstefødte barn ble håndtert på.
Kveldsstemning
Sutt, sutt, sutt
hånd holder øre –
sovende barn snart
Fattern er en blauting
I dag har jeg sittet i over en time og stirret stille på min datter, tidvis med en liten tåre i øyekroken. Hun sov heldigvis, ellers hadde hun vel blitt bekymra. Er det normalt at man blir så til de grader fjetret av sine barn? Jeg håper det.
En kollega nevnte nylig at han fortsatt kunne kjenne lukten av baby i nesen, noen måneder før han selv blir bestefar. Og det begynner jeg nå å forstå. Den lukten er helt spesiell, og vidunderlig.
Selv munnen til babyen luktet friskt, som duggen på gresset, noe jeg oppdaget da Inger Lilli suttet hardt på nesen min som hadde kommet litt for nærme.
Jeg vet ikke hvordan det er med andre babyer, men vår sutter på alt innen rekkevidde. Da blir man fort litt blaut…
Gjesp…
Jeg har møtt trøttheten, og det er meg. Etter flere netter med sporadisk søvnmønster har jeg nå kommet til et punkt der kaffekoppen har grodd fast i hånda og bilkjøring generelt bør unngås.
Babyer er søte å se på, også når de piper og hyler. Men det er lyden av dem som sliter på nervene. Lyden av en skrikende baby skjærer gjennom hodet og ned i mellomgulvet, hvor den suger til seg all kraft og langsomt sliper ned ens vilje til å leve.
Heldigvis har skrikingen hittil stoppet før jeg har måttet hive inn håndkleet og legge på røret for godt. Det fine er da at livsviljen vokser frem igjen på kort tid og man fylles raskt av stolthet og lykke.
En bipolar tid, dette.
Snufs…
Sammenlignet med min kjære ektefelle sliter jeg ikke veldig mye med hormoner for tiden. Likevel merker jeg at systemet er en tanke ute av balanse etter at jeg nylig trådte inn i farsskapet. Eksempel: Forleden begynte jeg nesten å grine etter å ha drept en mygg.
Riktignok var myggen åpenbart en overhengende fare ettersom den sirklet omkring min nyfødte datter. Men straks trusselen var nøytralisert ble jeg grepet av en stor sorg. Myggen var kanskje selv en mamma, en pappa, eller - snufs - en liten babymygg, tenkte jeg. Og på grunn av onde meg er det nå bare minnene tilbake.
Følelsene tok overhånd en liten stund, og først etter samling i bånn og noen kjappe pusteøvelser klarte jeg å hente meg inn.
Nå gruer jeg meg til å klippe plenen med alle de nyfødte kløverblomstene, og jeg vil ikke engang tenke på eggene i kjøleskapet.
Emosjonell tid, dette.
Inger Lilli Rønning Andersen (f. 2008)
Lille Lilli kom til verden på Ullevaal sykehus St. Hansaften klokken 19.31. Hun snøftet da hun ble født.
Til tross for alt hennes mor hadde måttet gjennomgå den dagen fant de to umiddelbart tonen. Allerede på fødestuen demonstrerte Lilli altså sin vinnende personlighet. Det stolte publikum tok bilder og forsøkte å ikke gråte.
Veien til dette øyeblikket begynte (etter hva jeg forstår) for ca. 14 milliarder år siden med et stort smell. Deretter har det vært mange og lange dokumentarprogram på History Channel før vi nå står overfor en ny tid.