Pappaperm virker

Dagens Næringsliv rapporterer om en undersøkelse som indikerer at fedrekvoten virker etter intensjonen.

Intervjuobjekt Ole Christian Bech-Moen opplever også at tre måneders pappapermen har gitt ham mulighet til å ta mer selvstendig ansvar for barna. Han rapporterer i tillegg at de sterkeste reaksjonene han har fått på pappapermen ikke har kommet fra arbeidsgiver, men fra kvinner som er overrasket over at kona har “gitt fra seg” en del av permisjonen.

Mine erfaringer etter seks måneders pappaperm er nøyaktig de samme.

Pappapermen var avgjørende for at jeg skulle få en forsørgerrolle som var uavhengig av kona, ta selvstendige beslutninger om hva som var i min datters beste interesse og demonstrere at min måte å gjøre ting på også fungerer fint. Mønstre og vaner etableres tidlig, og derfor er det også viktig for meg som far å komme på banen så tidlig som mulig og bygge selvstendige erfaringer og oppfatninger. Hvis all permisjon var forbeholdt mor vil ikke far få tilsvarende anledning til å være alene med barnet og knytte selvstendige bånd.

Og hvis fordelingen av permisjon var 100 prosent frivillig ville terskelen for far til å ta en merkbar andel av permen bli altfor høy:

1. Førstegangspermisjon er ukjent og utrygt for alle (både kvinner og menn), men de fleste menn får trolig vesentlig mindre støtte fra eget nettverk enn kvinnen får fra sitt
2. Det ville mest sannsynlig vært færre andre fedre som tok perm samtidig, og barselsgrupper for menn er vanskelig nok å få til slik det er nå
3. Flertallet av omsorgspersonell på helsestasjon og andre steder er kvinner, så det er p.t. lite forståelse og fellesskap å hente der
4. Eventuell kamp mot mors og mors kvinnenettverks holdninger ville trolig måtte kjempes alene, om man i det hele tatt orket å ta opp kampen
5. Den tradisjonelle mannsrollen er ikke giret for omsorg, men matjakt, husbygging og forsvar (i overført betydning), og det er derfor vanskelig å finne rollemodeller man kan identifisere seg med
6. Arbeidsgiver ville trolig blitt mer overrasket over de fedrene som tok perm, og mange fedre vegrer seg nok i utgangspunktet fra å være borte fra jobben (se punktet over)

Jeg har selv opplevd reaksjoner fra kvinner som er nærmest sjokkert over at min kjære kone har “gitt fra seg” så mye som seks måneder permisjon. Min erfaring tilsier at mange kvinner betrakter fødselspermisjonen som “sin”, til tross for at den like gjerne kan deles likt, slik jeg og min kone gjorde.

Derfor trenger vi obligatorisk fedrekvote. Den åpner en dør inn til en ny verden for mange menn, og det er en verden de mest sannsynlig vil ha stor glede av å være en del av når de oppdager at de kan være en del av den på egne premisser (ikke bare som assistent for barnas mor).

Min egen erfaring med pappaperm var at det ikke var noen dans på roser. Som hjemmefar er man mye alene i permisjonstiden, og jeg synes det var veldig vanskelig å aktivisere meg selv og datteren min daglig over så lang tid. Jeg var mye trøtt og sliten, følte meg tilsidesatt og rådvill.

Men det var selvfølgelig mange morsomme dager også, og den viktigste effekten for meg var at jeg nå har mer selvtillit og trygghet i omsorgen for datteren min. Jeg vet hva hun trenger, jeg skjønner hva hun mener når hun peker på ting og roper, jeg kan høre og se forskjell på trøtt og sulten gråt, og for datteren min er det like naturlig at det er pappa som fikser noe som at det er mamma.

Min kone og jeg deler ansvaret for datteren vår likt. Hvis jeg leverer i barnehagen, henter hun – og omvendt. Den som ikke har hjulpet datteren vår med å lage middag, hjelper henne med å rydde av etter middagen. Annenhver gang er det min tur til å skifte bleie. Jeg handler all maten, mens kona vasker alle klærne. Jeg vasker kjøkkenet, og kona vasker badet osv. (Tit-for-tat-strategien har vi lært fra spillteori, og tag-teaming har vi lært fra fribryting.)

Men jeg hadde ikke kunnet høste disse erfaringene om det ikke var for min kjære kones velvilje og svært positiv støtte fra familie og arbeidsgiver. Ikke alle menn kan regne med tilsvarende velvilje fra sin kone og sine omgivelser, men de fortjener likevel en mulighet til å høste de samme erfaringene. Fellesskapet bidrar til det ved å utvide fedrekvoten.

Dumme dumme pappa dummen

Fedre kan være fryktelig tungnemme iblant. I hvert fall Lilli sin. Faren hennes er så frekk og dum at han våger å legge henne når hun er trøtt midt på dagen. Og det selv om hun IKKE VIL og tydelig sier fra med å vifte med armene, skrike av full hals, trampe i madrassen og kyle smokken i veggen med et smell!

Lilli ble så oppgitt over denne sjokkerende mangel på empati og forståelse at hun sovnet.

Gørr in the system

Lilli og faren hennes gjennomgår for tiden en langsom, pinefull og naturlig vaksinasjon mot en eller annen influensa. Det er verken morsomt eller lærerikt.

Da Lilli ble influensasyk i forrige uke syntes jeg veldig synd på henne. Hun var som en liten fugl med brukket vinge, lå stille i armkroken min og tittet rundt seg med store, blanke øyne. 40 grader feber. Hun hadde ikke lyst på annet enn smokk og kos. Hjerteskjærende.

Så ble jeg selv syk. Og nå synes jeg enda mer synd på Lilli. Tenk at hun faktisk hadde det SÅ ille. I tillegg synes jeg nå også synd på meg selv.

Byrder og bekymringer må stables i høyden her altså, og medisiner og nesefiller balanseres på toppen.

Er dessuten blitt veldig fintfølende. Begynner nesten selv å gråte når Lilli gråter (stereotuting med raspestemmer). Tåler ikke å se tv-programmer der folk ikke er snille mot hverandre. Tåler ikke lese aviser (det har jeg forsåvidt aldri gjort). Redd for mørket. Redd for lyset. Redd for å komme borti ting med huden (vondt).

I det hele tatt: pbpbpbpbpb!