Om Helge Fisknes som ideal

Helge FisknesI dagens Klassekampen skrev Per Petterson et tankevekkende essay (ikke tilgjengelig på nett) om sitt møte med presten Helge Fisknes. Petterson fremhevet den inkluderende og rause formen for medmenneskelighet som Fisknes møtte ham og familien med i en sorgsituasjon, og hvordan det gjorde sorgsituasjonen lettere å håndtere enn den kunne ha vært. Pettersons fortelling er en del av Kirkens Bymisjons nyutgitte bok «Rom for alle».

Jeg vil med dette gjerne istemme Pettersons hyllest til Fisknes som en virkelig helstøpt fyr. Jeg har aldri kjent Fisknes godt, men jobbet sammen med ham noen korte uker i Uranienborg menighet sommeren 1997. På den tiden var jeg en gjespende, kverulerende og besteborgerlig tufs (ikke helt ulikt nå, men noe verre da enn nå vil jeg dog påstå). Det gjorde ikke Fisknes noe nummer av, tvert imot, han bomma meg en rødmiksrullings og svarte alvorlig på mitt spørsmål om hva han hadde fått mest ut av fra teologiutdannelsen. På den tiden studerte jeg kristendom, og leflet alvorlig med tanken på å bli prest.

En av de tingene Fisknes sa til meg var at teologiutdannelsen ikke først og fremst hadde lært ham hva som var rett og galt i henhold til bibelen eller kirkens lære, men at den primært hadde gitt ham bedre innsikt i hvilken holdning kristendommen forteller oss at vi bør ha til hverandre. Han talte riktignok for tunghørte ører akkurat da, og det tror jeg han merket. Jeg var som nevnt en kverulant og hadde en hang til å dvele i de teoretiske lagene av virkeligheten. Men i ettertid har jeg tenkt mye på dette. Og nå, når bøkene, kirkelæren og eksegesen for meg er en tilbakelagt fase, er det den tanken som er min sterkeste tilknytning til kristendommen.

Som Petterson har jeg problemer med å tro på gud. Men jeg har sterk tro på Helge Fisknes, og den holdningen han levende viser meg at jeg bør ha til folk rundt meg.

Legg inn en kommentar