Navnet skjemmer noen

20111230-130917.jpg

I påvente av en kopp kaffe fomlet jeg meg i dag gjennom A-magasinet. Her gjenoppdaget jeg brilliansen til Vetle Lid Larsen, som skriver treffende om kreative villfarelser innen navnevalg.

Følgende sitat oppsummerer godt, synes jeg: «Når man ikke lenger kan høre forskjell på en travhest og et menneske, har det skjedd noe i kulturen. Men skulle ikke navnet også være litt mer enn et påfunn? Et symbol på fellesskap, et uttrykk for sammenheng, tradisjon og tilhørighet?»

Tiltredes.

For egen del har vi sadlet barna med navn fra familien, to hver for godt monn. Kreativitet og andre sinnslidelser har heller fått sitt utløp i kallenavnene:

  • Inger Lilli (Lillipilli, Bella, Bølla) er oppkalt etter sin farmor og sin mormors mor.
  • Thor Ferdinand (Thoff, Thoffeloff, Soppen Thor) er oppkalt etter sin morfar og sin farfars far.

Det er ikke utelukket at navnene kommer til å bli opplevd som flaut på et eller annet tidspunkt (tenårene er vanskelige nærmest uansett). Men kidza kan jo i hvertfall trøste seg med at plagen ikke er røsket rett ut av røven, men knytter an til folk de har tilhørighet til og er glade i.

Det må da i det minste være bedre enn å dele navn med en travhest?

Legg inn en kommentar