Mer om Venstre

I dagens blårosa avisbunke står det mer om Venstreleder Lars Sponheims forbilledlige avklaring som tidligere er omtalt her på bloggen. DN har på leder og kommentarplass allerede kommet med sin analyse, som dømmer Sponheim nord og ned.

I dag er det Hegnars tur. Hegnar skriver blant annet:

Trolig har det gått til hodet på Sponheim at Venstre har krabbet seg opp fra sperregrensen på fire prosent til en velgeroppslutning på rundt seks prosent, men han kan raskt få merke at velgerne ikke mener Venstre hører til på den rødgrønne siden.

Det er her merkbart at Hegnars politiske sympatier ligger langt unna Venstre, både ideologisk og kulturelt. Hegnar er tydelig skuffet over skattelettehøyresidens manglende appell til andre enn seg selv, og maner frem det sosialistiske spøkelse, muligens for å skremme sine lesere til ikke å la seg friste av forvirrede sosialliberale medfølelser og annet floss.

I DN samme dag skriver Petter Petterson dette:

Det er muligens ikke klokt av Venstre å utelukke støtte til en Frp/Høyre-regjering. På den annen side er det forfriskende med en politiker som konsekvent tenker prinsipper fremfor kortsiktig uttelling. Venstre er et liberalt borgerlig parti, men store deler av velgermassen har nok mindre aversjon mot det stoltenbergske sosialdemokrati enn jensenshagens primitive blanding av uforutsigbar liberalisme og “folk flest”-retorikk.

Heller ikke undertegnede tror Lars Sponheim nødvendigvis er guds gave til fedrelandet. Men Venstres program kombinerer det beste fra regulering og ansvarlighet med frihet for individ og næringsliv. Plassert i midten kan det se både til høyre og venstre og definere hvor grensen går for å komme ut på ekstreme vidder.

Blokktenkningen skaper skyggelapper?
Kan det tenkes at enkelte politiske kommentatorer, vel bevandret i de politiske irrganger som de er, blir noe sneversynte i sin politiske mulighetsanalyse når de ser det politiske landskapet som en miniatyrversjon av den kalde krigens verdensbilde?

Siden “den lange valgkampen” begynte i 2004 har en slik blokktenkning vært dominerende på begge sider av sentrum. Den er interessant og nyttig både for en del politikere, men ikke minst for mediene, ettersom den gir klare konfliktlinjer og thrillerpregede “close race” under valgvakene.

Undertegnede tror derimot ikke at denne tenkningen har særlig godt feste blant Venstres kjernevelgere.

Hvem har man minst tillit til?
Venstre er et borgerlig parti, men det betyr faktisk ikke at velgerne og de tillitsvalgte i Venstre føler seg mer hjemme med og trygge på Frp’ere enn SV’ere. Med SV’ere deler man om ikke annet et dyptfølt engasjement for et godt skoletilbud til alle, som bidrar til å gi alle barn like muligheter for å lykkes i livet. Man deler også et dypfølt engasjement for å ta vare på de svake i samfunnet. Man ønsker ikke en sosialistisk samfunnsmodell, men foretrekker likevel Kristin Halvorsen som finansminister fremfor Siv Jensen.

Kultur, holdninger og en følelse av felles politiske målsetninger spiller etter mitt skjønn en større rolle i velgernes partivalg enn den politiske eliten noen ganger ser ut til å forutsette. Ikke alle velgere studerer nøye partiprogrammene til samtlige partier før de velger.

Partiprogrammer og ideologiske prinsipper er i det hele tatt ikke særlig nyttige manøvreringsverktøy for en velger i det de sier lite om hvilke reelle prioriteringer som vil bli foretatt i virkelighetens verden, der ideologiske prinsipper og fagre visjoner har liten praktisk betydning. I lokalpolitikken er dette enda tydeligere enn i rikspolitikken, noe som til tider kan gi et ganske broket landskap sett med ideologiske øyne. Men vi må ikke glemme at all politikk i bunn og grunn er lokal, også i stortingsvalg. Velgerne stemmer først og fremst for å fremme sine verdier der de bor og der de jobber – enten det er økonomiske, sosiale og/eller moralske verdier det legges vekt på.

Mange satser derfor trolig mer på sin fornemmelse av hvilke holdninger, verdier og ønsker for samfunnet som preger de politikere som står på valg. Og det kan tenkes at dette er en ganske god rettesnor, til tross for at den ikke alltid passer så godt med analytikernes kart over landskapet.

Leave a Reply