Mer godartet politisk diskusjon gir bedre fremtid

samtale

Årets lokalvalg i Oslo har gitt Venstre større oppslutning enn Frp. Dette borger for mer sunn sentrums- og kompromisspolitikk og et mindre polarisert politisk klima. Tanken på å skulle fostre mine to barn i Oslo og Norge er stadig mer oppløftende.

Venstre hook
Etter det katastrofale Stortingsvalget for Venstre i 2009 erklærte mange at Venstre (og tildels hele sentrum) var passé. En av de mest spissede kommentarene kom fra den tiltagende senile besserwisseren Hegnar i Finansavisen under overskriften “Venstres død”.

Men ryktene om Venstres død har vist seg å være overdrevet. Etter dette valget synes faktisk Venstres posisjon å være sterkere enn på lenge, særlig i hovedstaden.

Statsmannen Jens Stoltenberg og Høyres leder Erna Solberg ser dette tydeligere enn de fleste. Sentrum er fortsatt, slik det svært lenge har vært, nøkkelen til makten i norsk politikk  – og godt er det. Både Høyre og Ap har nærmet seg sentrum de siste årene, og nå er også den åpne politiske retorikken tydelig. “Stoltenberg frir til sentrum”, skriver Aftenposten på forsiden i dag. Det blir således en interessant oppkjøring til Stortingsvalget i 2013.

Partigrenser er kunstige
For min egen del er jeg aldri enig med det samme partiet om alt, men i sum overlapper nok mine prioriteringer mest med Venstre. Likevel ser jeg mange gode momenter, løsninger og prioriteringer hos både Arbeiderpartiet og Høyre. I enkeltsaker hender det også at fløypartier som SV og Frp har de best begrunnede standpunktene.

Samtidig tilhører jeg dem som frykter konsekvensene av et Frp ved makten mer enn noe annet i norsk politikk. Derfor er jeg spesielt glad for at oppslutningen om dette partiet er svekket.

I sak er det godt mulig å være enig med Frp om enkelte ting. Et eksempel er at formuesskatten bør bort (noe også Høyre mener). Etter min vurdering bør den bort fordi den bidrar til urovekkende overinvestering i skattefavorisert boligformue, en tikkende bombe i økonomien som jeg tror den relativt beskjedne proveny- og fordelingseffekten ikke kompenserer fellesskapet for i tiltrekkelig grad.

Men det viktigste argumentet mot Frp er etter min mening ikke de enkelte sakene hver for seg (interessante politiske saker kan alltid sees fra flere sider og drøftes), men holdningen de tillitsvalgte i partiet ustanselig gir til kjenne. Mitt klare inntrykk er at partiet ikke vil meg vel, ei heller min familie, mine venner eller mitt lokalsamfunn.

Godartet versus ondartet politikk
Der godartede politikere snakker og tenker på en inkluderende måte og gir genuint inntrykk av at de ønsker det beste for hele det samfunnet de er valgt til å lede, gir Frp-politikere uten unntak inntrykk av at “noen andre må skjerpe seg”.

Denne fiendtlige grunnholdningen i politikk og uttalelser har Frp til felles med mange politikere på ytterste venstre. Holdningen kjennetegnes ved at den er beskyldningsorientert, avføder ofte populistiske og overforenklede lønsninger og bidrar til å forsterke motsetninger i den offentlige samtalen. Derfor kaller jeg politikere med denne grunnholdningen ondartede politikere.

På den andre siden av dette spektrumet finner vi politikere som er løsningsorienterte, inkluderende og pragmatiske. Kristin Halvorsen, Jonas Gahr Støre, Erling Lae og Odd Einar Dørum er slike politikere i mine øyne. Det finnes flere, men disse synes jeg er spesielt verdige forbilder.

Dessverre blir Halvorsens parti belønnet med fall i oppslutningen i årets lokalvalg. Det handler om mer enn henne, men det er likevel litt trist, synes jeg. SV og Halvorsen har gjennom årene bidratt til å sette viktige saker som miljø, skole og familiepolitikk høyt på dagsorden, og disse målene støtter jeg helhjertet selv om noen av de konkrete løsningsforslagene for å forbedre resultatene på disse områdene ikke alltid har vært etter mitt hjerte.

Politiske konstellasjoner versus politisk kultur
I etterkant av et valg blir det som regel mye prat om hvilke styringskonstellasjoner som blir rådende fremover. Det er i seg selv et sunnhetstegn at de politiske partiene må forhandle med hverandre om grunnlaget for styringen fremover. Det sikrer at flere perspektiver og prioriteringer inngår i styringsgrunnlaget.

Men det viktigste for meg er ikke hvem som blir sittende på taburettene de neste fire årene. Det viktigste for meg er at vi bor i et land og i lokalsamfunn der den politiske diskusjonen foregår på en måte som er egnet til å finne løsninger på de mange små og store spørsmålene som vil dukke opp i den kommende perioden som flest mulig er i stand til å leve med. Det fordrer kompromisser, inkludering av mindretallet, kreativitet og pragmatisme.

Stivbent ideologi og fanevifting bidrar kun til å forpurre en slik prosess. Det tydeligste eksempelet på dette kan vi se i den amerikanske kongressen, der ideologiske fanatikere på høyresiden er villige til å ta nasjonaløkonomien som gissel for å fremme en ideverden som er fullstendig ute av kontakt med virkeligheten.

Jeg er for min del svært glad for at de fleste i det politiske miljøet i Norge enn så lenge har tatt tydelig avstand fra denne type politisk diskurs. At Frp til nå har vært det partiet der disse ondartede kreftene har størst innflytelse gjør etter min vurdering dette partiet til den største trusselen mot en lys fremtid for mine barn.

Derfor er jeg glad de har fått redusert innflytelse. Dersom dette i tillegg bidrar til at Høyre og Arbeiderpartiet trekker mot sentrum for å finne levedyktige styringskonstellasjoner fremover er det et ekstra pluss.

Legg inn en kommentar