Utarmede medier bedre kunnskapsformidlere?

Handelshøyskolen BI er fornøyd med at akademikere kommer lettere til orde i massemediene. Men mangel på kvalitetskontroll kan påføre både mediene og akademia omdømmetap som svir.

“Mediekrise og redaksjonell utarming gjør at journalistene stadig oftere søker mot forskerne for å få uavhengige og faglige innspill og nye perspektiver. Det økende innslaget av forskerne og akademikere som eksperter i ulike saker bidrar til økt til faglig kvalitet, uavhengighet og nye perspektiver i journalistikken,” skriver kommunikasjonsdirektør Janne Log ved BI på Kampanje.com.

Log refererer også til en undersøkelse i regi av Norsk Redaktørforening hvor også redaktørene etterlyser enda flere innlegg fra eksperter, og hvor fire av fem redaktører oppgir at det fremdeles er for få fagfolk og andre med særlig faglig kunnskap som er synlige i samfunnsdebatten.

Ekspert og ekspert fru Log
At BI scorer bra på at deres faglige ansatte er profilert i mediene er jo fint for Log (og meg, jeg har nemlig studiepapirer fra blant annet BI). Men det er ikke alltid like imponerende resonnementer som ropes fra glassmonteret oppe i Nydalen.

Et spesielt lite imponerende eksempel var da førsteamanuensis Peder Inge Furseth ved Handelshøyskolen BI mente at nasjonen burde legge ned Oljefondet og sette pengene i banken. (For omtale se blant annet Are Slettan.)

Mye av det som kommer fra akademia holder høy kvalitet, men mitt inntrykk av medienes bruk av ekspertkilder er ikke så entydig positivt som Logs.

Vi var begge innom temaet på denne tiden i fjor, og da som nå synes jeg mange “eksperter” slipper for lett unna med sine resonnementer til tider. Dette skader både medienes og akademias troverdighet.

Som jeg skrev i fjor: “Ingen er tjent med at ren synsing og annet tøys kringkastes til hvermansen med et akademisk stempel, kanskje mest fordi det vil undergrave troverdigheten til de akademikerne som faktisk har gjort en jobb og har noe vesentlig å melde.”

Stol ikke på ekspertene
På nyåret 2009 dukket temaet opp igjen i forbindelse med noen kritiske refleksjoner Svein Egil Omdahl gjorde seg om medienes bruk av eksperter. I min omtale av refleksjonene tilføyde jeg en teori om at medienes bruk av “eksperter” ikke kommer til å endre seg fordi ekspertene og mediene har interesse av at skuespillet fortsetter som før.

Log bekrefter denne antakelsen når hun skriver at “medienes økte bruk av forskere og eksperter gir utdannings- og forskningsintitusjonene økt synlighet. Og det viser seg at medienes økte bruk av forskerne også gir utdanningsinstitusjonene et omdømmeløft.”

Det omdømmeløftet vil kunne vise seg å bli kortvarig hvis verken medier eller akademia selv fører tilstrekkelig kvalitetskontroll med det som kringkastes.

Avisenes død – atter en gang

I kjølvannet av et foredrag konserndirektør Kjell Aamodt i Schibsted holdt for noen BI-studenter har det oppstått et aldri så lite ordskifte om papiravisenes død. Ingen, heller ikke Aamodt, mener at papiravisen vil dø, men det ser ikke ut til å hindre folk i å hevde hardnakket at den vil overleve. Hva skjer?

Dette har skjedd
Ifølge NTB sa Aamodt at han tror norske lesere på sikt ikke vil være villige til å betale for papiravisene. Aamodt tror på en overgang til gratisaviser, IKKE at papiravisene vil dø, skrev NTB.

Til tross for dette presterer redaksjonsklubbleder von der Fehr i VG følgende kommentar til DN (via E24): “Vi er mektig lei av konsernsjefens stadige dødsdommer over papiravisene.”

Redaksjonsledelsen i Aftenposten antyder at deres kontakt med virkeligheten for alvor har begynt å korrodere med en avisleder som ifølge redaktør Stanghelle “argumenterer mot Aamodts syn”.

Men også Aftenposten har åpenbart gått glipp av hva Aamodts syn er. I henhold til lederen tror Aftenposten at Aftenposten kommer til å forbli Aftenposten for alltid, fordi den har forblitt Aftenposten etter at noen har spådd papiravisenes død tidligere, og derfor er Aamodts spådom også feil. (Resonnementet minner unektelig om kalkunen som vokser seg stadig feitere og tryggere på livets uendelighet for hver slaktefrie dag som går – inntil jula kom.)

Misforståelsen stopper for øvrig ikke i redaksjonene. Kåre Valebrokk bruker misforståelsen som utgangspunkt til en kronikk i Aftenposten hvor han i bunn og grunn sier at han ikke tror at papiravisen vil dø. Ikke han heller, altså. Da er det vel omtrent alle mann alle som mener at papiravisen IKKE vil dø.

Aamodt presiserer heldigvis sitt poeng i dagens Aftenposten: “Det ikke papiravisen som medium jeg er skeptisk til. I foredraget mitt sa jeg altså det stikk motsatte; at jeg har stor tro på papiravisen. Jeg har ved flere anledninger, både offentlig og internt innen Schibstedkonsernet, gitt uttrykk for optimisme knyttet til nisjede aviser, til gratisaviser, og til nye måter for den klassiske avisen å møte et avislesende publikum på. Det er de store, betalte papiravisenes tradisjonelle forretningsmodell som jeg har et mer spørrende forhold til.”

Maktkamp
Det er ikke vanskelig å tenke seg at konsernledelsen i Schibsted ønsker å benytte krises-anledningen til å krisemaksimere frem en rekke strukturendringer i sine datterselskaper som muligens burde vært gjennomført allerede i forrige århundre, men som først nå har en sjanse til å nå gjennom nedover i systemet.

En offentlig diskusjon av dette gir dessuten mulighet til å sende signaler mye bredere enn egne rekker. De når for eksempel også Kåre Valebrokk, norske politikere, potensielle nyansatte, konkurrenter, investorer og avisenes publikum.

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at redaksjonsledelsen ser skriften på veggen, og kjemper imot ledelsens krisemaksimering alt de kan. At de velger å fabrikere frem en skumlere fiende enn de i virkeligheten står overfor er likevel litt underlig, med mindre de føler seg skikkelig på defensiven og ser seg nødt til å skremme potensielle kampfeller til aksjon.

Journalist Barland i Aftenposten skrev mandag at demokratiet er i fare fordi avisene må kutte kostnader, og sammenlignet avisenes viktighet for vårt samfunn med domstolenes. Og det er riktignok skremmende, men først og fremst et skremmende mangel på perspektiv i denne anledning.

Barland gir inntrykk av at han faktisk tror at all åpen samfunnskritikk stopper opp hvis papiravisene legger opp. Det er åpenbart ikke kuttet i journalistenes hubris, foreløpig.

Veien videre
Jo Bech Karlsen skrev for litt siden i Aftenposten at papiravisene bør satse på kompetanseheving og tynnere, bedre aviser – med mindre tant og fjas. Tiltredes.

Selv har jeg tidligere hevdet at papiravisene først og fremst bør satse på å utnytte fordelen av overlegen visuell utforming, hvilket kan bety å satse mer på store, flotte bilder, detaljrike kart, tegninger etc. Men meg om det.

Jeg er uansett helt enig med Kjell Aamodt i at papiravisens fremtid er som gratisavis. (Har ment det en stund.)

Som Jo Bech Karlsen skriver: “Avisene må ta konsekvensen av at de er fanget i en særegen markedslogikk. De fleste aviser opererer i to markeder samtidig. Det ene markedet består av leserne som etterspør avisens innhold, og det andre er et annonsemarked der bedriftene etterspør effektive reklamekanaler ut til sine målgrupper.”

Som tidligere nevnt, før eller siden må trolig mange aviser gi opp inntektene fra betalende lesere for å bevare inntektene fra betalende annonsører.

Dagbladet har nå dyppet tåen i vannet. Jeg mener Dagbladet bør kaste klærne først som sist og hoppe uti som fri, freidig, vakker, vill og våt gratisavis.

Hva mener du?

Akademedia

Kommunikasjonsdirektør Janne Log ved Handelshøyskolen BI har en interessant refleksjon i gårsdagens Dagbladet (ikke tilgjengelig på nett):

Akademisk tabloid

Norsk Redaktørforening og MandagMorgen har foretatt en undersøkelse blant redaktørene for å finne ut hvordan redaktørene ser på den nye mediehverdagen (MandagMorgen nr 30). Denne viser at redaktørene er bekymret både over kommersielt fokus og tabloidiseringen:

Tre av fem mener den største trusselen mot medienes redaksjonelle frihet i dag er eierens krav til økonomisk avkastning.

Fire av fem er helt enig eller litt enig i at det brukes for mye tid på journalistikk som handler om kjendiser og uvesentligheter.

Samtidig viser det seg at samtlige redaksjoner som er økonomisk presset, i stadig større grad bruker akademikere som eksperter eller kronikører. Både finans- og miljøkrisen har fått nye perspektiver og blitt mer interessant ved ny kunnskap. Spesialistkompetanse innen økonomi, etikk, historie, juss, medier og teknologi får på den måten allmenngyldig interesse.

Fremveksten av nettmedier forsterker denne utviklingen. Nettmediene muliggjør utdypninger og presiseringer ved linker og endringer og fungerer derfor godt for akademikerne. Redaktørene mener at dette er veien å gå: Fire av fem redaktører mener at det fremdeles er for få fagfolk og andre med særlig faglig kunnskap som er synlige i samfunnsdebatten.

Så får vi håpe at det betydelige samfunnsbidraget akademikerne tilfører ved sin brede deltakelse i samfunnsdebatten også vil bidra til å øke deres anseelse i det norske samfunnet. På den måten sikrer vi en relevant mediedebatt også på sikt.

BÃ¥de og
På mitt interesseområde har BI-akademikere vært meget aktive de siste årene, blant annet i debatten om finansiell rådgivning og ulike spareprodukter.

Generelt er jeg tilhenger av at akademikere bør tilføre mer av sin kompetanse til allmennheten, ikke bare gjennom massemedier, men aller helst gjennom egne, bredt anlagte kanaler, slik som blogger, nettsider, populærvitenskapelige bøker etc.

En akademiker som ikke jobber bevisst med egne kanaler, men bare svermer med journalister, kan neppe sies å være genuint opptatt av kunnskapsformidling. PR-kåt er nok mer nærliggende diagnose, etter mitt skjønn.

Når det gjelder ekspertenes opptreden i media synes jeg før øvrig de slipper litt for lett unna med sine resonnementer til tider. Hvis det skal være slik at akademikerne tilkjennes en større plass i spaltene til norske redaktører, bør redaktørene følge opp med å bemanne sin redaksjon med folk som er i stand til å utfordre akademikerne på det de har å melde.

Det er mye rart som surrer omkring i akademia. Ingen er tjent med at ren synsing og annet tøys kringkastes til hvermansen med et akademisk stempel, kanskje mest fordi det vil undergrave troverdigheten til de akademikerne som faktisk har gjort en jobb og har noe vesentlig å melde.