Vox Publica » Åpen netthøring om NRKs framtid

Vox Publica arrangerer åpen netthøring om NRKs framtid. Alle medieinteresserte (og medietrøtte) har dermed fått en glimrende arena for å diskutere og kanalisere sine synspunkter om den kommende allmennkastingsplakaten til NRK.

Mediefunderinger skal være med. Bli med du også. NRK eies av oss alle sammen. Nå har vi en god sjanse til å være med på å forme mediehusets fremtid.

Vil du ha en balansert presse må du kjøpe og betale for den

Jarle Pettersen i dePESJER.no spør seg om pressen er kjøpt og betalt – eller likegyldig. Han har noen interessante observasjoner og tanker:

Balansert journalistikk er en utdøende kunstform. Altfor ofte ser vi at journalister enten skal ta næringslivet og autoritetene, med mer eller mindre interessante ”avsløringer” til følge – eller så lar vi oss kjøpe ukritisk. Det blir lengre og lengre mellom de objektive, som er kritisk der det trengs, og som ærer den som æres bør.

…

Aviser man kan stole på derimot, hvor finner vi dem? De fins nok, men jeg er redd stadig flere av dem ser seg tvunget til presseetisk prostitusjon. Selv NRKs sponsorplakater reiser tvil om statskanalens objektivitet. Den massive dekningen av onsdagens skipsanløp, først i Østlandssendingen, så etterfulgt av Dagsrevyen, gir grunnlag for undring.

…

I dag er det ikke lenger så godt å vite hvilke sider som er betalt, og hvilke som ikke er det. Kanskje kan Christopher Hals Gylseths Thommessen-biografi bidra til å blåse liv i en presseetisk debatt. Den trengs.

Ikke behov for debatt, men mer mangfold
Pettersens perspektiv er interessant, men jeg synes likevel han gir uttrykk for en litt anakronistisk, underliggende lengsel etter en presse man kan stole ukritisk på, når han etterspør en presseetisk debatt. Personlig har jeg vanskelig for å se poenget med å ha en slik debatt.

En presseetisk debatt vil vanskelig kunne bli annet enn en interessant samtale for spesielt interesserte. Mediebildet vil uansett regulere seg selv, og folk får de mediene de etterspør og er villige til å betale for i form av annonselesing, løssalg eller abonnement. Vi kan ikke debattere oss frem til hva slags medier vi skal ha – vi må kjøpe oss de mediene vi ønsker, med kontant betaling. For selv ikke journalister kan overleve på å spise presseetiske idealer til frokost, middag og kvelds.

Men forutsetningen for at mediemarkedet skal regulere seg selv på denne måten er at det er mange nok aktører til at folk har reelle alternativer, og ingen enkeltaktør har kontroll over markedet. Der har vi nok et stykke igjen å gå, særlig i kringkasting. På internett fungerer mediemarkedet ganske godt, etter mitt ringe skjønn. Dagspressen og ukepressen er i et slags mellomsjikt. I et tidligere innlegg i Mediefunderinger tok jeg opp spørsmålet om antall aktører og mediemangfold i tilknytning til en debatt om bedre bruk av pressestøtten. Jeg mener fortsatt pressestøtten kan brukes på en bedre måte, med mer mediemangfold som resultat, slik innlegget beskriver.

Om mediemangfoldet i dag er tilstrekkelig stort samlet sett er et subjektivt spørsmål. For min del er svaret ja, men det skyldes primært at jeg kan lese engelsk og har tilgang til et usensurert internett. Det kan uansett alltid bli mer mediemangfold.

Den velsmurte presse går som smurt
Forøvrig – pressen er kjøpt og betalt hele tiden – det er derfor de fortsatt kan holde det gående. Dette er i seg selv ikke noe problem. Det som derimot er et problem, i form av at det irriterer undertegnede en del, er at pressen ikke alltid er helt åpen og klar på at den er en helt regulær næringsvirksomhet. Istedet får mytene om de uavhengige, tapre og ubestikkelige journalistheltene som holder samfunnets makthavere i ørene leve videre. Hvorfor fortsetter enkelte i pressen med dette? Det finnes en bedre vei.

I et annet tidligere innlegg i Mediefunderinger har jeg omtalt en alternativ tilnærming til å skape tillit enn tomme ideologiske postulater om egen “objektivitet”:

Dan Gillmor har noen gode forslag til alternative prinsipper for medier: Grundighet, nøyaktighet, rettferdighet og gjennomsiktighet/etterrettelighet.

Under Gillmors prinsipper blir spørsmålet om pressen er kjøpt og betalt uproblematisk, ettersom kjennskap til hvem som betaler for hva ville vært allment kjent. Dermed vil alle i publikum kunne ta dette med i betraktning når de vurderer innholdet og faktaene som presenteres.

Problemet er altså ikke at journalister er kjøpt og betalt, uavhengig av hvem som betaler. Problemet oppstår idet pressen legger vekt på å opprettholde en illusjon av uavhengighet i stedet for å lage innhold som står på egne ben, uansett hvilke bånd den som skriver har til det/de som omtales.

Det finnes også en meningsmåling fra i fjor om folks oppfatning av hvorvidt journalister er kjøpt og betalt. Ikke uventet mente journalistene selv at de og deres kolleger ikke er smurt, mens publikum er overbevist om at de er det. Det interessante er ikke hvem som har rett, men at journalistene selv ikke søker å avklare uoverensstemmelsen gjennom mer åpenhet.

La oss legge de romantiske mytene om pressen bak oss – og penga på bordet
Pressen er næringsvirksomhet på lik linje med all annen næringsvirksomhet. Pressen lever av å vekke interesse, slik Statoil lever av å pumpe olje. Ingen etterspørsel etter olje, ikke noe Statoil. Ingen interesse, ingen presse.

Allskens tant og fjas om fjerde statsmakt, samfunnets voktere og demokratibærende kraft gjelder ikke i større grad for pressen enn for andre bransjer eller sektorer i samfunnet. Vi har alle et ufravikelig ansvar for å holde makthavere i ørene – denslags kan ikke delegeres bort til et løst sammenfomlet laug av halvstuderte røvere og medlemmer av en redaktørforening med en mildt sagt puslete form for selvjustis og ullen bransjestandard.

Før internett gjorde fri flyt av informasjon til en realitet var nok behovet for pressen et annet, men idag kan informasjonsflyten like gjerne gå utenom mediene, som gjennom dem. I valget mellom å være i hendene på en mektig byråkrat og en avisjournalist kan det til og med godt hende at mange ville valgt å forholde seg direkte til byråkraten. Kontakt med journalister kan være en nervepirrende risikosport, samtidig som Norge er velsignet med en høy andel kunnskapsrike og fornuftige byråkrater.

Alle bedrifter er avhengig av tillit, støtte og ikke minst betalingsvilje hos kundene for å overleve. Derfor, hvis du vil påvirke pressen i en bestemt retning oppfordrer jeg deg til å sette penga hvor du har kjeften – og betale hva det koster for de medieproduktene du ønsker deg. Din kjøpekraft er et betydelig mer potent verktøy for endring enn, for eksempel, din stemmerett noen gang vil bli.

Bruk den bevisst.

Overvåking av blogger er defensivt

JonblOGG har et godt innlegg om Burson-Marstellers bloggerkonferanse for noen dager siden (dekket av DN). Han har også fått en god kommentar til posten fra Burson-Marstellers ekspert på området.

Kommunikasjonsbyråene har ikke vært de raskeste til å skaffe seg og reklamere med innsikt om bloggfenomenet, men de har absolutt ikke vært blant de tregeste heller. Jeg tror de har et vanskelig dilemma, som jeg antyder i en kommentar til JonblOGGs innlegg.

Min kommentar er gjengitt under:

Jeg for min del opplever at informasjonskonsulentene i for stor grad har et defensivt utgangspunkt når de snakker om blogging. Eksempelet som svært mange etterhvert har vist til (bloggeres avsløring av Kryptonites ubrukelige sykkellås) kunne neppe latt seg løse ved at selskapets pr-avdeling hadde agert tidligere med en skuddsikker og upersonlig pressemelding.

Overvåking av hva bloggere skriver om i et slikt tilfelle vil verken gjøre det mer eller mindre mulig for selskapet å reparere eventuelle problemer – de ville bare blitt klar over skaden på et tidligere tidspunkt. For at skaden skal kunne repareres må selskapene komme på banen på en helt annen måte enn mange av dem gjør i dag.

Jeg er helt enig med Stef i at det handler om en sosiologisk evolusjon henimot økte krav om åpenhet og oppriktighet fra alle samfunnsaktører. Og det er nettopp i møte med slike krav at blogging kan være et svært godt verktøy for gode organisasjoner til å bygge åpne, oppriktige, robuste og menneskelige relasjoner med sine interessenter – man kan være personlig, samtidig som man henvender seg til svært mange. Disse relasjonene vil kunne redde selskapet hvis det skulle dukke opp problemer. Har man dem ikke, står man like naken som man alltid har gjort.

Å bygge slike relasjoner fordrer aktive ansatte som frivillig blogger og deltar i debatten på likefot med kritikerne – og som dermed gir bedriften et menneskelig ansikt. Slike personer kunne kanskje avverget en god del av kundenes sinne og den opphetede hetsen av Kryptonite ved å innrømme problemene, ta ansvar og gi bloggerne og kundene reell innsikt i hvordan selskapet jobbet for å håndtere svakhetene.

En tilbaketrekning av produktet ville uansett vært helt nødvendig – bloggere eller ei, det virker jo ikke. Men konsekvensene for selskapets omdømme kunne blitt mindre ødeleggende hvis selskapet hadde et mer menneskelig ansikt.

Dessverre vil denne måten å åpne seg opp på være en enorm risiko for dårlig drevne organisasjoner. Og kanskje er det her hunden ligger begravet?

Se også “Medarbeiderblogging som PR” og “Lederfrykt for blogging et hinder i virksomhetenes omdømmebygging“