Trebent mediestrategi

Vi Todd Defrens PR-Squared fant jeg en oversiktlig analyse av ulike medietyper fra Forrester Research. Jeg synes analysen er interessant fordi den setter søkelyset på samspillet mellom ulike mediekanaler og hvordan de utfyller hverandre.

En gjennomtenkt strategi inkluderer seriøse vurderinger av tiltak og beredskap i alle tre mediekanaler: Egne kanaler, annonsemedier og jungeltelegrafen.

Evalueringen av Oljefondet nærmere trygg havn

For tiden krydrer min kone og jeg tilværelsen blant annet med å se gamle episoder av den britiske komiserien “Yes, minister”. Tilfeldigvis utgjør serien etter min mening et interessant bakteppe til en sak Trym Riksen nylig omtalte på sin NA24-blogg: Evalueringen av Oljefondets aktive forvaltning. 

Riksen skriver at julefreden må være sjeldent sterk i Norge ettersom nylig avleverte ekspertanalyser av aktiv forvaltning i og utenfor oljefondet ikke ennå har resultert i en kø av kommentarer fra mediafolk og politikere. “Det nye året vil sikkert endre på det,” skriver Riksen.

Men ikke engang Riksens bloggolega, Lars Haakon Søraas har i skrivende stund kommentert en eneste av rapportene, trass i at han gjennom 2008 og 2009 markerte seg som en iherdig kritiker av Oljefondets aktive forvaltning. Jeg har heller ikke registrert noen tilrop fra Frps stortingsbenk, som også har markert seg som kritikere i kjølvannet av tapene som materialiserte seg som følge av den aktive forvaltningen i 2008.

Det er kankje ikke så rart, ettersom det er en anseelig mengde med svært gjennomarbeidet, empirisk velfundert og nyansert materiale man skal tygge gjennom før man kan sette seg ned og kommentere de nylig leverte ekspertanalysene og Norges Banks egen vurdering. Det kan muligens forklare forsinkelsen i kommentarstormen, slik Riksen antyder.

Men min vurdering er at analysene som er fremlagt snarere bidrar til å løfte debatten til et nivå som rett og slett er for krevende for den taletrengte offentligheten. De populistisk slagkraftige konklusjonene, som for eksempel at Oljefondet bør gå over til passiv forvaltning fordi det er billigere og aktiv forvaltning “ikke slår markedet”, har lite å hente i den grundige gjennomgangen som er gjort.

Etter en innledende snartitt er mitt inntrykk at den massive dokumenthaugen som ble fremlagt tilsynelatende først og fremst gir solid støtte til status quo.

Og det er her “Yes, minister” kan gi et interessant perspektiv på saken. Vi kan nemlig ha vært vitne til et klassisk embetsmesterverk der et tiltakende følsomt politisk tema blir tilført en så stor dose dokumentasjon at det blir altfor ressurskrevende å stable på bena tilsvarende solid støtte til et avvik fra gjeldende praksis.

Det igangsettes en evaluering og oppfordres sterkt til åpen og bred debatt. Selv professorene som står bak den ene analysen oppfordrer konkret til offentlig debatt om forvaltningen. Samtidig sørges det for at debattens premisser er så kvelende at de færreste har krefter til å delta. Åpenhet og lukkethet på en og samme tid.

Man kan mene mye om utfallet, men det ser fra mitt ståsted uansett ut som imponerende god opinionsnavigering fra embetsverkets side.

Oppdatering 18. januar: DN tar debatten om oljefondet, med innlegg fra Trym Riksen, Lars Haakon Søraas/Morten Josefsen og dagens lederartikkel, samt et dobbeltsidig intervju med NBIMs Yngve Slyngstad. DN oppsummerer det best i sin lederartikkel:

Det er godt mulig at Finansdepartementet, i tråd med ekspertgruppens råd, bør legge listen høyere når det gjelder målingen av resultatene. Men det bør ikke være til hinder for at fondets forvaltere fortsatt skal bruke hodet. “Å være en av verdens største investorer med lukkede øyne, er vanskelig å anbefale,” sier oljefondets sjef Yngve Slyngstad til DN. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Forbilledlig forbanna?

Hylende hissigpropper vekker ikke tillit, men noen ganger kan det kanskje likevel lønne seg å fremstå som utilregnelig og blind av ektefølt raseri.

Are Slettan gjorde meg nylig oppmerksom på en saftig skyllebøtte fra en informasjonssjef i et amerikansk oljeleteselskap. Som respons på en tvilsom figurs forsøk på å manipulere selskapets aksjekurs kom informasjonssjefen blant annet med følgende grovkornete frase:

You are a scum of the earth, a creepy-crawlie who should have been locked away and the key thrown away too so that you rot away like the dung heap you are. […] You are nothing more than an internet pirate, a low-life manipulator who is out to profit by your dishonest, fraudulent, slanderous and cowardly methods. Up yours.

Kraftig kost, der altså.

Ikke tillitsvekkende, men effektivt?
Are Slettan påpeker rimelig nok at den slags reaksjonsmønster hos ledende ansatte i en virksomhet ikke vekker den dypeste tillit. Hans slutning er at utblåsningen derfor skader selskapet.

Selv er jeg ikke helt sikker. Utblåsningen vil jo tiltrekke seg oppmerksomhet, hvilket tjener til å sette et sterkere søkelys på den tvilsomme fyrens virksomhet enn om reaksjonen hadde vært mer distansert og profesjonell.

Det betyr jo ikke at det er lurt å hisse seg opp, som regel. Men unntaksvis kan det være nødvendig med ekstreme virkemidler for å sette ting i sitt rette perspektiv.

Dessverre fremstår man veldig defensiv i slike tilfeller, men i PR kan det å vise mennskelig svakhet (som kontrast til profesjonell styrke) gi gevinst i form av sympati og identifikasjon. Sympati skal ikke undervurderes.

Notabene: Ingen vil deg vel, men først og fremst seg selv
Uansett er følgende påminnelse fra Slettan svært betimelig:

Generelt er det viktig å merke seg at det i dagens nettverden florerer store mengder finansinformasjon fra folk som har en annen agenda enn å informere deg som leser.

Noen vil gå så langt som å si at ALL finansinformasjon (utover lovpålagt regnskapsrapportering, kanskje) har en annen agenda enn å informere de som leser. Vi bør derfor alltid ha insentivene til avsender i mente når vi leser. For eksempel:

• En journalist lever av å tiltrekke seg oppmerksomhet (så journalister har en tendens til å overdrive og dramatisere).

• En finansdirektør lever av å levere gode resultater (så finansdirektører har en tendens til å skjønnmale).

• En investor lever av å kjøpe billig (fra andre) og selge dyrt (til andre) (så investorer har en tendens til å lyve andre rett opp i trynet).

• En megler lever av at du kjøper og selger (så meglere har en tendens til å mene at du bør kvitte deg med alt du eier og kjøpe alt du ikke eier, uansett hva det er, til enhver tid, gjerne flere ganger om dagen.)