Pressen: Ja takk til gratis penger

Det har vært åpen høring hos Mediestøtteutvalget i dag. Mange medietopper var der. Og Journalisten.no stilte med kamera, slik at også lille jeg kunne “titte innom”. Det var få lyspunkter, men ett som til gjengjeld glitret svært så klart.

(mer…)

Kvalitetsjournalistikken i fare – på tide å handle

Spaltist, stortingsrepresentant og tidligere medietopp Knut Aril Hareide har skrevet en interessant kommentar om dårlige utsikter for kvalitetsjournalistikk i E24. Resonnementet er godt, men jeg synes han hopper litt lett over et viktig poeng: Som politiker kan han faktisk bidra til å gjøre noe med det. Jeg har noen forslag, free of charge.

Hareide peker på den grunnleggende utfordringen med å finansiere kvalitetsjournalistikk i Norge: Markedet er lite, og når annonsørene kutter ned på spurv-med-kanon-annonseringen sin havner selv de dominerende mediene raskt i en skvis – og må kutte stillinger.

Dette er trist.

“Dersom vi mister eller svekker kvalitetsjournalistikken, blir demokratiet taperen. Vi må være villige til å bruke midler til å sikre kvalitetsjournalistikk,” skriver Hareide.

Helt enig. Men hvorfor går han ikke videre?

Et kjennetegn ved norsk mediepolitikk i moderne tid er jo nettopp at fellesskapet har vært svært villig til å bruke midler på journalistikk – gjennom pressestøtte og momsfritak til papiraviser, lisens og gunstige konsesjoner til tv og radio.

Jeg er ikke blant de som mener dette har ført til overveldende mye kvalitetsjournalistikk. Sammenlignet med land som Storbritannia, USA, Frankrike og Tyskland er ikke den norske offentligheten bortskjemt med kvalitetsalternativer.

Riktignok er det vanskelig å vite hvordan det ville sett ut uten pressestøtten. Det kunne sikkert vært mye verre.

I tillegg vil mange pressefolk trolig innvende at det er urettferdig å sammenligne med globale ikoner som Financial Times, New York Times, Le Monde og Frankfurter Allgemeine Zeitung fordi ressursgrunnlaget deres er så mye større.

Og dette bringer meg til mitt poeng: Ressursgrunnlaget for norsk kvalitetsjournalistikk er begrenset. Men istedenfor å bidra med fellesskapets ressurser til at et knippe aktører får et tilstrekkelig grunnlag til å levere kvalitet har man i Norge brukt fellesskapets ressurser til å holde liv i så mange nummer to-aviser som mulig og derigjennom spre markedsandeler, annonseinntekter og publikumsinntekter tynt.

Lisenspengene bruker en også i svært stor grad på å sørge for populært innhold (sport, underholdning), og ikke kritisk og perspektivrik journalistikk i demokratiets tjeneste.

Det blir ikke kvalitet av slikt. Det blir mye annet. Men ikke kvalitet.

Hareide er stortingspolitiker, og har i så henseende gode muligheter til å bygge støtte for en grunnleggende endring i norsk mediepolitikk.

Det nylig nedsatte mediestøtteutvalget skal avgi sin innstilling til kulturdepartementet innen 1. januar 2011. Diskusjonen i kjølvannet av denne innstillingen vil være en utmerket anledning til å fremme argumenter og løsninger som favoriserer kvalitet i mediene fremover.

Her er noen av mine høyst urealistiske refleksjoner:

• Først og fremst trenger vi en definisjon av kvalitetsjournalistikk. Den vil alltid kunne debatteres, men en levende debatt om definisjonen og regelmessige revideringer vil i seg selv være sunt. Eksempel pÃ¥ et sentralt kriterium i en slik definisjon vil kunne være at motstridende syn kommer frem i en og samme artikkel/innslag.
• Dernest trenger vi Ã¥ koble støtten til antall enheter egenprodusert kvalitetsinnhold. Klippsaker bør for eksempel ikke gi rett til støtte. Enkildesaker bør heller ikke gi rett til støtte. Redaksjoner som føler de har levert noe støtteverdig kan søke om støtte etterskuddsvis ved Ã¥ innrapportere dato, publiseringskanal, antall kilder, etc. Det blir litt papirmølle, men trolig ikke verre enn støtteordninger for tap av sau og annet. Innrapportering kan kontrolleres ved stikkprøver.
• Støtten bør selvfølgelig gis uavhengig av medium (nett, papir, tv, radio) sÃ¥ lenge innholdet er allment tilgjengelig. Hvis tilgangen pÃ¥ innholdet er betinget av betaling (slik som hos løssalgsaviser) bør støtten avkortes sammenlignet med om innholdet er fritt tilgjengelig. Det vil være urimelig hvis fellesskapet skal mÃ¥tte finansiere en sak to ganger, først gjennom støtte for Ã¥ lage den, og sÃ¥ gjennom Ã¥ betale for tilgang til den.

Glem krisepakke, se fremover

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold ber regjeringen lage en krisepakke for mediene. Han frykter at aviser vil forsvinne i finanskrisen, skriver E24. Og man kan jo alltids håpe, eller hva?

- En del sliter så mye at de ikke tåler mer før de må gjøre noe drastisk, som å komme ut annenhver dag fremfor daglig. Særlig nummer to-avisene er utsatt, men også enkelte lokal-, distrikts- og riksaviser. Jeg mener staten burde bladd opp litt ekstra til mediene, som er en så viktig del av demokratiet, sier Kokkvold.

Svak argumentasjon
Bla bla viktig for demokratiet bla bla bla. Det finnes ikke fnugg av bevis for at demokratiet ikke kan fungere meget godt uten aviser, og kun logisk svake indisier. Like sannsynlig som at avisene underbygger demokratiet er at avisene lever parasittisk på demokratiet (og det brede utdanningssystemet som gir avisenes publikum de nødvendige leseferdigheter). Det kan også nevnes at aviser er og har vært viktige brikker i totalitære regimers undertrykkelse av befolkningen. Aviser kan med andre ord “være viktig” for så mangt.

Utviklingen i Kina (hvor myndighetene febrilsk forsøker å temme nettet, mens de har behagelig kontroll med etablerte massemedier) burde også være tankevekkende for dem som stadig hevder at nettet er en kloakk, mens de etablerte mediene liksom skal være bærere av mer verneverdig innhold. Det står ikke til troende, og har aldri gjort det.

Flere av de etablerte norske avisene bærer for øvrig med seg en ikke helt snøhvit historie fra tysk okkupasjon under andre verdenskrig. Hvis historien lærer oss noe om aviser er det nærliggende å feste seg ved hvor urovekkende lett det er for myndigheter å styre (eller fortie) nettopp papiraviser.

Hvis målet er medier som styrker demokratiet burde vi kanskje satse på å bygge medier som ikke er avhengig av offentlige subsidier, og som i større grad er uavhengig også av kommersielle interesser, det være seg fra egne eiere eller annonsører?

På dette området skjer det veldig mye spennende for tiden, på nettet. Kokkvold taushet om denne utviklingen er øredøvende.

Permanent krisepakke
I de entydig Kokkvold-kritiske kommentarene til E24s artikkel finner man blant annet følgende gullkorn:

Pressestøtten er jo egentlig en form for permanent krisepakke, så når avisene ikke klarer seg med den bør de vel begynne å tenke nytt.

Kan ikke sies bedre. Hvor går grensen for offentlig støtte til aviser? Skal alle nålevende aviser holdes i live, for alltid, uansett? En håpløs og meningsløs ambisjon.

Fingeren i jorda
Det er ingen grunn til å føle skadefryd over det norske aviser må gjennom fremover, men de pågående endringer i publikums medievaner lar seg ikke bremse gjennom å subsidiere eierne av papiraviser. (Ei heller ved å dele avisene ut gratis til ungdommer.)

En mediestruktur i utakt med omgivelsene er holdt kunstig i live av kraftige subsidier og en vanvittig høykonjunktur de siste årene. Denne strukturen står nå for fall.

Det beste for bransjen selv på lang sikt vil være å stikke fingeren i jorda og bruke energien på å bygge nye, levedyktige medier. Mange i bransjen gjør nettopp det. Fremtiden tilhører dem, ikke Kokkvold og hans museale meningsfeller.

Det beste for demokratiet vil være å omdirigere pressestøtte og momsproveny på skoleverket, gjerne øremerket for tiltak rettet mot å øke befolkningens digitale kompetanse.

Dessverre er det politisk umulig å fjerne pressestøtten som sådan, og på den måten renske opp i en utdatert mediestruktur. Men politikerne ser klokelig ut til å satse på at finanskrisen gjør jobben for dem.