Det har oppstått mye hoo-hah på weben i kjølvannet av at AntiSweden vant gull i kategorien Beste nettsted på årets Gulltaggen. Se blant annet diskusjon hos Fredrik Nilsen, Nina Furus geriljablogg og Kjøkkenfesten. Jeg har bidratt med noen innspill fra mitt ståsted, og min vurdering er at byråer som opplever årets pris for beste nettsted som et forbilde for fremtidige webdesignprosjekter vil få meget store problemer.

Om Gulltaggens prisutdeling

Gulltaggen ser på avstand ut som en “hvem er kul”-konkurranse der byråene henger opp et speil på veggen og spør: Speil, speil på veggen der, hvem er kulest i landet her – i år.

Implisitt må det altså være noe “nytt” av året, hvilket betyr at nettsteder som simpelthen virker – og har gjort det lenge – faller ut. Greit nok, kanskje – det handler om å vise frem innovasjon og kreativitet.

Men det nærmer seg skandale når flere av de premierte kandidatene ikke ivaretar sentrale hygienefaktorer som SEO, WAI, validering av kode, findability og usability. Dette burde ikke vært tilleggsmomenter som kanskje kan gi plusspoeng hvis vinden er god og juryen vet hvordan de skal finne ut av om dette er på plass. Slikt burde vært ufravikelige forutsetninger for å delta i en kul-konkurranse for nettløsninger.

“Gulltaggen skal premiere de interaktive arbeidene som best utnytter nettets nyskapende egenskaper i gjeldende kategorier, ” skrives det på Gulltaggen.no. Det er dog uklart for meg hva “nyskapende egenskaper” er for noe.

Uansett, nettsider som ikke dokumenterer tilfredsstillende SEO, validering og findability kan vanskelig sies å være laget i tråd med nettets iboende egenskaper.

Premieringen stilles etter mitt skjønn i et meget spesielt lys når den således bidrar til å promotere løsninger som overhodet ikke spiller på lag med de elementer og egenskaper som har gjort nettet til hva det er i dag – foretrukket kanal for informasjonshenting (altså “pull” – ikke “push”) for 80 prosent av befolkningen.

En profforganisasjon for interaktive markedsførere (som atpåtil arrangerer kurs i SEO og SEM) burde hatt dette høyere på prioriteringslisten for alle kategorier, etter mitt skjønn.

Samtidig sies det jo eksplisitt i reglene at Gulltaggen ikke er en “effektivitetskonkurranse”. ROI er med andre ord ikke på dagsorden i det hele tatt. Grunnen til det kan man jo spekulere i. Trolig ville det vært en kjip affære for byråene om konkurransen krevde vurdering av kostnad/resultat – og enda kjipere for kundene (som plutselig kunne oppdaget en haug med eksempler på at andre har fått like mye eller mer igjen for en mye billigere løsning… D’ooh!)

I finansbransjen (der jeg sliter og sleper) får vi ofte pepper for å selge dyre løsninger som folk i utgangspunktet ikke trenger. Større åpenhet om kostnader også i reklame/byråbransjen ville nok gitt opphav til vel så mange kritiske kommentarer om denne konkurransearenaen også.

Likevel er jeg enig med Erik Sontum i at det er “buyer beware” som må gjøres gjeldende. Så lenge kundene synes det er greit å fyre med tusenlapper, så er det vanskelig å kriminalisere de som tar jobben med å tenne på.

For øvrig synes jeg det er talende at INMAs eget nettsted er nominert og får diplom i INMAs egen konkurranse. Narcissus hei, Narcissus hei, Narcissus hei hei hei!

Om design og WAI

Jeg har problemer med å forstå hvorfor WAI skal være så betent for designere. Som informasjonsrådgiver representerer jeg kundesiden, og finner det vanskelig å tro at en kunde tilsvarende meg selv ønsker å betale for utvikling av en løsning som åpent diskriminerer minoriteter.

For en større aktør enn AntiSweden ville det kunne gjort ubotelig skade på omdømmet. Et omdømme tar veldig lang tid å bygge, men kan rives ned på sekunder. Min vurdering er at det er uansvarlig å neglisjere omdømmerisikoen ved ikke å følge WAI for fremtidige nettløsninger.

Når det i tillegg er mange som rapporterer om utfordringer med funksjonaliteten i nettbutikken går det trolig ut over salget til kunden også. I AntiSwedens tilfelle kan sikkert butikkeieren/byrået diskontere lite nettsalg/lav søkemotorsynlighet med høy oppmerksomhet om byråets design. Men andre potensielle kunder av Anti kan det ikke…

Jens Fredrik Allworthy skriver på Kjøkkenfesten:
“Men, om alle nettsider måtte basere seg på ett sett med regler om tilgjengelighet og brukervennlighet og være tilrettelagt svaksynte, fargeblinde, bevegelseshemmede, eldre osv (slik Fredrik mener i bloggen sin), så ville dette lagt så sterke føringer for meg og drept all form for kreativitet at all glød i meg som webdesigner mest sannsynlig sluknet.”

Se det i lys av Bente Meens spørsmål fra 15. april på Kjøkkenfesten:
“Hvorfor må blinde fortsatt gå i banken for å betale regninger når vi andre har hatt nettbank i årevis? Hvorfor blir mennesker med konsentrasjonsvansker så slitne av enkelte billettbestillingssider at ikke klarer å gjennomføre kjøpet? Hvorfor kan ikke en bevegelseshemmet bestille varer hjem til seg fra enkelte nettbutikker fordi det ikke er mulig å bruke tastatur til navigasjon? Hvorfor må døve lure på om de går glipp av viktig informasjon i lyd- eller videoklipp fordi det ikke finnes en god tekstlig beskrivelse av innholdet i klippet?”

Jeg vet det er usaklig, men i lys av de til tider uoverstigelige utfordringene funksjonshemmede møter i hverdagen ble jeg så trist av denne slengbemerkningen fra Allworthy at jeg faktisk felte en tåre her jeg satt og leste den. Kreativiteten dør om man må ta hensyn til folk som har en funksjonshemming? Jeg blir målløs.

En ting er holdningen, i tillegg kommer realiteten: Maleren Piet Mondrian påtvang seg selv ekstreme begrensninger i utformingen av sine malerier og skapte noe helt unikt. Kreativitetens fremste adelsmerke er jo at den hjelper oss å overkomme begrensninger.

En ting er at man kan kjenne irritasjon over at andre påpeker at ens løsninger kan bli bedre. Det koster lite å kritisere. Alt kan bli bedre. Lag noe bedre selv, liksom. Det er en menneskelig og forståelig reaksjon.

Noe helt annet er det når man erklærer at hensyntagen til de som har det vanskelig nok fra før ikke er aktuelt fordi det legger for store begrensninger på en selv. Jeg tror webdesignere gjør lurt i å erkjenne at de har alt å tape og intet å vinne på motstand mot WAI, både i debatt og arbeidspraksis.

Som markedsfører kan man spisse et budskap og en visuell profil mot en målgruppe, men man kan ikke med vitende og vilje ekskludere minoriteter (eller majoriteter for den del) fra å benytte seg av et åpent tilbud. Det er diskriminering. Ingen gråsoner der, er jeg redd, bare mangel på ressurser til å ta opp kampen med alle de sjokkerende eksemplene på diskriminering vi opplever rundt oss hele tiden.

I praksis vil det alltid være utfordringer i å oppnå tilgjengelighet i eksisterende løsninger, både på nettet og ellers. Men det betyr ikke at man kan fraskrive seg ansvaret. Dersom man (dessverre) har manglende tilgjengelighet i sine løsninger så er den eneste gangbare responsen etter mitt skjønn å beklage på det sterkeste, og deretter se om man kan få til noe som løser utfordringen.

Tilgjengelighet er ikke en “add-on”. Det er i stigende grad en “must-have”. Lovendringer kombinert med holdningsendringer kommer til å hamre dette inn hos alle store byråkunder fremover. De byråene som ikke har forberedt seg på dette tror jeg kommer til å møte tiltakende motbør.

Relaterte saker:

1. Journalistutdannet Рhva s̴?
2. Tragedien med A-magasinet må aldri glemmes
3. Gratulerer med dagen Mediefunderinger!
4. Fremtidens medieimperier vil ha tre ben å stå på
5. Papir = klokt = trendy?

Fredrik Wackå skrev nylig:

Det mest envisa missförståndet kring bra innehåll på webb och intranät är att det ska vara kort. “Inga långa texter, folk läser inte”. Glöm det. Skriv hur långt du vill, men skriv uppdelat.

Som Wackå skriver må man skille mellom to typer lesing på nett:

• Scanningen er et lesemønster som kjennetegner jakten pÃ¥ relevant informasjon. Vi leser overskrifter, leter etter nøkkelord, lenker etc.
• Men vi slutter Ã¥ scanne nÃ¥r vi har funnet den informasjonen vi er pÃ¥ jakt etter/som griper vÃ¥r interesse. Data viser faktisk at vi da leser nøyere og lengre tekster pÃ¥ nett enn i for eksempel papiraviser.

Nøkkelen ligger i å hjelpe leseren til raskt å avgjøre om en har funnet det en leter etter, eller om en må lete videre i strukturen. Her er scannbare overskrifter, sammenfattende ingresser, gode bilder/bildetekster etc. avgjørende elementer.

Men hvis du lager et nettsted kun bestående av overskrifter og korte resymeer (slik som for eksempel HegnarOnline), blir det fort noe veldig blodfattig og dilettantisk over det hele. Et nettsted for brødhuer, vil mange raskt konkludere. Noen ganger vil man ha mer – mye mer.

Jacob Nielsen gir følgende oppskrift i diskusjonen lang versus kort tekst:

If you want many readers, focus on short and scannable content. This is a good strategy for advertising-driven sites or sites that sell impulse buys.

If you want people who really need a solution, focus on comprehensive coverage. This is a good strategy if you sell highly targeted solutions to complicated problems.

But the very best content strategy is one that mirrors the users’ mixed diet. There’s no reason to limit yourself to only one content type. It’s possible to have short overviews for the majority of users and to supplement them with in-depth coverage and white papers for those few users who need to know more.

To nivåer – to inntektsmodeller?

Ligger det i denne urgamle (fra 2007!) visdommen en kime til redning for inntektsdepriverte innholdsprodusenter? Gi korte tekster til massene, og tilby dybde (mot betaling) for de spesielt interesserte.

Det undrer meg at ikke for eksempel DN forsøker seg på en slik modell, nettopp for å skille seg skarpere fra en lettpåtå-konkurrent som HegnarOnline. Kjappe resymeer til massene, og full tilgang til abonnentene. FT ser jo ut til å trives godt med dette systemet.

JonblOGG har også skrevet om dette, og jeg er for øvrig enig med ham.

Relaterte saker:

1. Media er aldri uhildet og det er helt fint
2. Geografien var ikke død likevel!
3. Newscorp outsourcer utviklingen av webstrategien
4. Innholdet er merkevaren, ikke kanalen
5. Sex selger ikke?!

– Journalister vil jobbe i formater som i dag kalles blogger, slik jeg gjør. Samtidig vil folk som ikke egentlig er journalister, drive med noe som minner mistenkelig om journalistikk.

– Samtidig ser jeg innen mine stoffområder at mye av det beste kommentar- og bakgrunnsstoffet nå kommer på blogger og skrives av folk som ikke er journalister. Jeg bruker like mye tid på å lese blogger som på tradisjonelle medier.

Les gjerne også mine fattige refleksjoner om dette temaet:

• Kommunikasjonsroller smelter sammen.

Relaterte saker:

1. På din og min side
2. Kanalvokternes informasjonsmonopol utfordres
3. Forbilledlig forbanna?
4. Nettuniversitet for journalister
5. Departementene vil ha dialog

Du finner den her (pdf).

Her er en kortversjon av anbefalingene om nettnyheter:

• Skriv korte tekster, under 250-300 ord.
• Definer en fast nyhetsmodell for nyhetene pÃ¥ nettsiden. Gjenkjennelse av struktur, lengde og oppbygging gjør rask navigasjon og oppfattelse av innholdet vesentlig enklere. Modellen som anbefales kalles “3 x 3 x 3”:
  • Et avsnitt er 3 linjer
  • En seksjon med mellomoverskrift er 3 avsnitt
  • En nyhet omfatter tre seksjoner med hver sin mellomoverskrift
• Plasser overskrift og ingress øverst, ogsÃ¥ før bildet. Bruk ekstra stor fontstørrelse pÃ¥ begge disse elementene for ytterligere Ã¥ signalisere viktigheten.
• Skill ut fakta eller oppsummering av fakta i egen faktaboks med punktlister.
• Billedteksten bør i likhet med tittel og ingress inneholde nøkkelord og det sentrale budskapet i artikkelen, ettersom billedteksten er en viktig inngang til innholdet for mange lesere.

Relaterte saker:

1. Los Angeles Times redaktøren Carroll advarer mot pseudo-journalisstikk
2. Web i stua
3. Kvantitet og kvalitet i nettnyheter
4. “Kundemagasin” erstatter søppelpost
5. Mangelen på vesentlighet