Langt der ute

Ikke sjelden fortoner norsk utenriksdekning seg som et casestudium i lattervekkende metodefeil: ”Dette har hendt. Utlandet preges av forvirring. Vår reporter har nylig vært på besøk blant innfødte. To på gaten bekrefter at de stusser litt over både det ene og det andre.”

Aktuelt eksempel: En norsk journalist i en rosa avis er for tiden på rundtur i USA for å snakke med tilfeldig forbipasserende om amerikanske valgkampsaker.

Mandag kunne vi lese at kvinner i Wyoming stusser over John McCains valg av visepresidentkandidat. Hvordan har man funnet ut det? Vel, journalisten har intervjuet BÅDE en servitrise og en mamma som ikke kan forstå hvorfor McCain valgte kvinnen Sarah Palin. Så derfor. Nemlig. Interessant.

Tirsdag følger rosa-avisen opp med en sak fra South Dakota. Der intervjues hele to kilder til, denne gang om abortstriden. Til tross for at begrepet strid indikerer to parter med ulikt syn er begge kilder pussig nok imot retten til fri abort. En ung mann har tenkt til å bruke sin stemme for å spare kvinner for denne rettigheten, mens en eldre kvinne regner med at guden hennes vil gripe inn. Forklaringen på at dette spørsmålet er spesielt aktuelt i South Dakota er ifølge kvinnen at folk der er veldig modige. Godt å vite.

Er det dette man kaller ”seriøst fotarbeid” i utenriksjournalistkretser nå for tiden? Det holder liksom ikke å snakke med drosjesjåføren på vei fra flyplassen til hotellbaren lenger?

En pedant ville kanskje kastet bort tiden med slitsomme begreper som representativitet og signifikans før vedkommende konkluderte med at saken er ”noe å skrive hjem om”, som det heter på folkemunne. Men i nyhetsjournalistikken ser man stort på slike ting. Man kan ikke risikere å forvirre publikum med masse forbehold eller slite dem ut med en reell drøfting av et sakskompleks.

I samme ånd kan jeg herved melde at E24-spaltister synes norske mediers ”on site” utenriksdekning er rasende festlig. ”Det er jo unektelig en viss underholdningsverdi i den sjarmerende ubehjelpeligheten i de såkalte rapportene fra fjern og nær. ”Stemningen i Beijing er forventningsfull før OL” blir dessverre ikke en mer troverdig påstand av at den kan bekreftes foran kamera av en ekte kineser, men det er jo morsomt at mange utenriksreportere ser ut til å tro det. Likeledes er den slette og likeglade utførelsen av meningsløst arbeid en inspirasjon for de av oss som streber etter en bedre balanse mellom jobb og fritid. Dessuten er det alltid godt for arbeidsmiljøet å ha noen andre yrkesutøvere å le av i lunsjen,” sa en E24-spaltist akkurat nå.

Tatt i betraktning denne praksisen for kildeutvalg er det forunderlig at ikke norske utenriksredaksjoner i større grad har oppdaget potensialet som ligger i blogger. Istedenfor å måtte slite og slepe seg frem til servitriser og abortmotstandere i obskure delstater langt vekk kan man heller dekke saken i ro og mak fra sin egen stue. En eller to personlige blogger fra området er alt man behøver.

Bloggeren La Shawn Barber stusser for eksempel også over valget av Palin. Hun er dessuten ”afrikansk-amerikaner”, men hevder likevel at ingenting ”i, på eller under jorda” kan overbevise henne om å stemme på Barack Obama. Hvorfor intervjue en bitter servitrise når La Shawn både har kulere navn og morsommere kommentarer som attpåtil kan plukkes rett fra nettet?

Nettet har dessuten mer å by på: Hva med å intervjue en isbjørn som støtter Obama? De finner du ikke mange av offline, og isbjørner er dessuten godt nyhetsstoff.

Det er kanskje ikke så relevant hva en enkelt isbjørn mener, men når informasjonsverdien uansett er lik null kan man like gjerne maksimere underholdningsverdien, spør du meg.

Eller blir det kanskje for åpenbart useriøst?

Denne kommentaren er også publisert i E24.

OPPDATERING: Trygt plassert i fedrelandet har nettjournalist Andre Clark Utvik i NA24 begått en meget god nyhetssak om en viktig valgkampsak.

Papirkrise (ny)

Dette er en modifisert utgave av tidligere innlegg som er bearbeidet og forbedret for nettavisen E24.

At sammenheng, perspektiv, kommentarer og analytisk journalistikk passer best på papir har blitt en regelmessig promotert løsning på de trykte medienes utfordringer. Men det er vanskelig å forstå hvorfor.

Mens Norske Skog jobber for å øke prisen på avispapir, synker etterspørselen på verdensbasis. Papiravisene sliter, og nylig ble det rapportert om krisetiltak i flere store og toneangivende amerikanske dagsaviser.

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund kommenterte mandag 14. juli krisestemingen i VG : «Det er ingen tvil om at trykt presse står overfor betydelige utfordringer. Tabloidene sliter allerede, men de har tilpasset seg den nye tiden mye bedre enn det amerikanske markedet har, med større fokus på internett. Avisene vil endre karakter, både i USA, her hjemme og rundt om i verden. De vil måtte legge vekt på analyser og sammenhenger, ting som kun papir kan gi,» påpeker Kokkvold.

Men er det riktig at kun papir kan gi analyse og sammenheng? Nei. De som ønsker kan vasse i analyse og sammenheng på nettet og lese til øyet blir stort og tørt. Ikke først og fremst på nettstedene til norske papiraviser, men x antall andre steder som attpåtil kan skilte med betydelig større tyngde og innsikt.

Der mediene dekker et bredt spekter av tema sånn passe overflatisk kan nisjenettsteder dekke et smalt tema meget grundig. Som de fleste høytutdannede trolig har erfart er det først når man går i dybden at man virkelig begynner å forstå sammenhenger. Og nettet er bedre egnet til å dypdykke et tema enn alle andre mediekanaler.

Foreløpig er det riktignok slik at mange foretrekker å lese lengre artikler på papir. Koselesning er også ansett som primært et papirfenomen. Men dette er noe fremtidig skjermteknologi kan komme til å endre på. Denne teknologien rykker stadig nærmere, men det går riktignok sakte.

Poenget i denne sammenheng er ikke at situasjonen for papiravisene er håpløs, for det er den ikke. Poenget er bare at trykte medier ikke er alene om å kunne tilby analytisk og perspektivrikt innhold. En slik posisjonering er derfor ikke særlig robust med tanke på fremtidig konkurranse om lesernes penger, tid og oppmerksomhet.

Men trykte medier vil i overskuelig fremtid være alene om å kunne tilby overlegen visuell utforming. Her er det mulig å kultivere vesentlige fortrinn.

Trykte medier kan for eksempel med fordel satse tungt på store, vakre bilder i høy kvalitet og flotte farger. Dette vil elektroniske medier vanskelig kunne følge dem på grunnet varierende skjermoppløsning og skjermstørrelse blant publikum, samt begrensninger på båndbredde og tjenerkapasitet. Elektroniske medier har riktignok en fordel ved at de kan distribuere levende bilder og lyd, men fantastiske stillbilder er fortsatt magisk.

En avart av fantastiske stillbilder er detaljrike kart og infografikk. Avisenes store dobbeltoppslag vil kunne gi leserne en uovertruffen visuell opplevelse av nyhetsbildet, og brukt på riktig måte kan det tilføre helt nye dimensjoner til dekningen av en nyhetssak. Inspirerende eksempler på slike kart finner man regelmessig i for eksempel National Geographic.

Kart trenger ikke alltid relatere seg til geografiske landskap heller. Hvorfor ikke forsøke seg på storslagen visuell kartlegging av de viktigste sakene i nyhetslandskapet det siste døgnet, slått opp over en dobbeltside? En potensielt fantastisk ressurs for alle som ønsker et kjapt overblikk over de viktigste begivenheter. På nettet finnes det elektroniske versjoner av slike nyhetskart, men visuelt sett ville de egne seg bedre i et stort format hvor bilder, tekst og figurer kan utfoldes i større bredde og oppløsning.

Ved å satse på overlegen visuell utforming ville papirmediene kunne utnytte den naturlige styrken i papiret som medium. Ved å klamre seg til nyhetskommentarer og analyse i tekstform stiller de seg snarere laglig til for hogg.

Skamløs skjønnmaling fra Norsk Tipping

Hvis noen pakket inn en kreftsvulst i gullpapir og solgte den til deg som trøffel tipper jeg de neppe ville havnet høyt på familiens julekortliste. Tross slike enkle erkjennelser er det nettopp dette mange organisasjoner forsøker gjøre når de omtaler og profilerer sin egen virksomhet.

I PR-kretser gr dette gjerne under betegnelsen omdømmebygging. Men i altfor mange tilfeller er omdømmebygging i praksis en eufemisme for reinspikka propaganda. Vi finner et talende eksempel på dette i Samfunnsrapport 2007 fra Norsk Tipping.

Her profilerer Norsk Tipping seg selv offensivt som samfunnsansvarlig aktør. Norsk Tipping opplyser blant annet at deres kjerneverdier er samhandling, engasjement, mot og prestasjon. Saklighet og redelighet nådde altså ikke opp. Dette bærer dessverre kommunikasjonen preg av.

Verdiregnskap
Norsk Tipping publiserer i Samfunnsrapporten noe de kaller verdiregnskap hvor de snakker om egen skaping og fordeling av verdier. La oss se litt nrmere på dette.

I Norsk Tippings øyne er verdiskaping noe de sitter igjen med etter at premier og forbruk av varer og tjenester er trukket fra. Dette 4 milliarder kr. Disse verdiene fordeles så på myndigheter, ansatte, tippekommisjonærer, fremtidige spillinvesteringer og gode formål.

Norsk Tipping påstår altså at premieutdeling og betaling av leverandører for varer og tjenester er negativ verdiskaping, mens bare betaling av skatt, lønn og salgsprovisjoner er fordeling av verdier skapt. Dette er en så ubrukelig og ulogisk begrepsforståelse at det vanskelig kan forstås som annet enn bevisst villedende.

TÃ¥kelegging
Å skape verdier innebærer konvensjonelt sett at man kombinerer innsatsfaktorene kapital og arbeid på en slik måte at man ender opp med noe som er mer verdt enn innsatsfaktorene hver for seg. I Norsk Tippings tilfelle kombinerer man blant annet pengespillmonopol, spillteknologi, distribusjonsapparat og en sterk merkevare med innsats fra ansatte og eksterne leverandrer. Verdien som skapes er underholdning og glede for 1,8 millioner norske pengespillentusiaster, og den ble verdsatt av spillentusiastene til over 10 mrd. kr. i 2007.

Siden 10 milliarder kroner er mer enn dobbelt så høy verdiskaping som 4 milliarder skulle man kanskje tro at Norsk Tipping ville se seg tjent med en mer konvensjonell tolkning av begrepet. Problemet er at det forutsetter at man betegner pengespill i seg selv som noe verdifullt. Men gjør man det blir det vanskelig argumentere for Norsk Tippings pengespillmonopol.

Verdiskapingen som Norsk Tipping bidrar med ville nemlig vært mye høyere hvis også andre aktrer slapp til på lik linje med Norsk Tipping. Flere spill, flere spillere, økt glede og underholdning for pengespillentusiastene. Tross disse indre motsetningene ønsker Norsk Tipping å knytte det positivt ladede ordet verdiskaping til sin virksomhet. Løsningen blir å tåkelegge og skjønnmale begrepsinnholdet.

Fordeling?
Samme triks gjøres med det positivt ladede begrepet fordeling. Hvorfor kalles ikke premieutdelingen fordeling på lik linje med provisjoner til kommisjonærene og utdeling til formålene? Vel, i et fordelingspolitisk perspektiv er ikke Norsk Tippings premiemodell helt stueren. Her tar man litt innsats fra svært mange spillentusiaster og deler ut voldsomt mye penger til ytterst få. Ikke akkurat et bidrag til redusere økonomiske forskjeller i samfunnet.

Norsk Tipping dytter ogsÃ¥ de sÃ¥kalte formÃ¥lene foran seg for alt de er verdt. Men Ã¥ hevde at pengespill er bra sÃ¥ lenge inntektene gÃ¥r til kultur og idrett er som si at Janus’ MaxiHallikBordellBonanza ville vært bÃ¥de ansvarlig og attraktivt sÃ¥ lenge inntektene gikk til jordbrukssubsidier. Man kobler altsÃ¥ sammen to ting som ikke har noe med hverandre gjøre, og forsker overføre eventuelle positive egenskaper fra det ene til det andre.

Pipe down, rub-a-dub
Hvis anstendighet hadde nådd opp som kjerneverdi i Norsk Tipping hadde man kanskje skrudd ned lysstyrken på denne glorien både ett og to hakk. Formålene til Norsk Tipping kan vanskelig sies være mer aktverdige enn Norges Røde Kors, Redningsselskapet og andre som tidligere nøt godt av inntekter fra automater som Norsk Tipping nå har fått monopol på.

Og tar man inn over seg den fulle bredde av verdige mottakere av tippemidler vil det for mange være grunn til legge glorien helt inn i skapet.

Tilbake til virkeligheten
En mer virkelighetsnær fremstilling av verdiregnskapet i Norsk Tipping ville det etter mitt skjønn se sånn ut:

Verdiskaping:
* 10,6 milliarder kroner i monopolisert glede og underholdning

Verdifordeling:
* 5,5 milliarder kroner i bidrag til økte økonomiske forskjeller (52 prosent)
* 2,4 milliarder kroner til drift av og investeringer i pengespillmaskinen (21 prosent)
* 2,9 milliarder kroner til et bittelite utvalg av fritidsaktiviteter for folk i et av verdens rikeste land (27 prosent)

I Norsk Tippings kommunikasjon heter dette Ã¥ gi drømmen en sjanse…

Denne kommentaren er ogs publisert p E24