Glem krisepakke, se fremover

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold ber regjeringen lage en krisepakke for mediene. Han frykter at aviser vil forsvinne i finanskrisen, skriver E24. Og man kan jo alltids håpe, eller hva?

- En del sliter så mye at de ikke tåler mer før de må gjøre noe drastisk, som å komme ut annenhver dag fremfor daglig. Særlig nummer to-avisene er utsatt, men også enkelte lokal-, distrikts- og riksaviser. Jeg mener staten burde bladd opp litt ekstra til mediene, som er en så viktig del av demokratiet, sier Kokkvold.

Svak argumentasjon
Bla bla viktig for demokratiet bla bla bla. Det finnes ikke fnugg av bevis for at demokratiet ikke kan fungere meget godt uten aviser, og kun logisk svake indisier. Like sannsynlig som at avisene underbygger demokratiet er at avisene lever parasittisk på demokratiet (og det brede utdanningssystemet som gir avisenes publikum de nødvendige leseferdigheter). Det kan også nevnes at aviser er og har vært viktige brikker i totalitære regimers undertrykkelse av befolkningen. Aviser kan med andre ord “være viktig” for så mangt.

Utviklingen i Kina (hvor myndighetene febrilsk forsøker å temme nettet, mens de har behagelig kontroll med etablerte massemedier) burde også være tankevekkende for dem som stadig hevder at nettet er en kloakk, mens de etablerte mediene liksom skal være bærere av mer verneverdig innhold. Det står ikke til troende, og har aldri gjort det.

Flere av de etablerte norske avisene bærer for øvrig med seg en ikke helt snøhvit historie fra tysk okkupasjon under andre verdenskrig. Hvis historien lærer oss noe om aviser er det nærliggende å feste seg ved hvor urovekkende lett det er for myndigheter å styre (eller fortie) nettopp papiraviser.

Hvis målet er medier som styrker demokratiet burde vi kanskje satse på å bygge medier som ikke er avhengig av offentlige subsidier, og som i større grad er uavhengig også av kommersielle interesser, det være seg fra egne eiere eller annonsører?

På dette området skjer det veldig mye spennende for tiden, på nettet. Kokkvold taushet om denne utviklingen er øredøvende.

Permanent krisepakke
I de entydig Kokkvold-kritiske kommentarene til E24s artikkel finner man blant annet følgende gullkorn:

Pressestøtten er jo egentlig en form for permanent krisepakke, så når avisene ikke klarer seg med den bør de vel begynne å tenke nytt.

Kan ikke sies bedre. Hvor går grensen for offentlig støtte til aviser? Skal alle nålevende aviser holdes i live, for alltid, uansett? En håpløs og meningsløs ambisjon.

Fingeren i jorda
Det er ingen grunn til å føle skadefryd over det norske aviser må gjennom fremover, men de pågående endringer i publikums medievaner lar seg ikke bremse gjennom å subsidiere eierne av papiraviser. (Ei heller ved å dele avisene ut gratis til ungdommer.)

En mediestruktur i utakt med omgivelsene er holdt kunstig i live av kraftige subsidier og en vanvittig høykonjunktur de siste årene. Denne strukturen står nå for fall.

Det beste for bransjen selv på lang sikt vil være å stikke fingeren i jorda og bruke energien på å bygge nye, levedyktige medier. Mange i bransjen gjør nettopp det. Fremtiden tilhører dem, ikke Kokkvold og hans museale meningsfeller.

Det beste for demokratiet vil være å omdirigere pressestøtte og momsproveny på skoleverket, gjerne øremerket for tiltak rettet mot å øke befolkningens digitale kompetanse.

Dessverre er det politisk umulig å fjerne pressestøtten som sådan, og på den måten renske opp i en utdatert mediestruktur. Men politikerne ser klokelig ut til å satse på at finanskrisen gjør jobben for dem.

Relaterte saker:

1. Hurra. Schibsted ser fremover
2. Papirkrise
3. Avisdød et gode for offentligheten
4. Gratis aviser til 18-Ã¥ringer?
5. Mer om meninger