Avisenes død – atter en gang
I kjølvannet av et foredrag konserndirektør Kjell Aamodt i Schibsted holdt for noen BI-studenter har det oppstått et aldri så lite ordskifte om papiravisenes død. Ingen, heller ikke Aamodt, mener at papiravisen vil dø, men det ser ikke ut til å hindre folk i å hevde hardnakket at den vil overleve. Hva skjer?
Dette har skjedd
Ifølge NTB sa Aamodt at han tror norske lesere på sikt ikke vil være villige til å betale for papiravisene. Aamodt tror på en overgang til gratisaviser, IKKE at papiravisene vil dø, skrev NTB.
Til tross for dette presterer redaksjonsklubbleder von der Fehr i VG følgende kommentar til DN (via E24): “Vi er mektig lei av konsernsjefens stadige dødsdommer over papiravisene.â€
Redaksjonsledelsen i Aftenposten antyder at deres kontakt med virkeligheten for alvor har begynt Ã¥ korrodere med en avisleder som ifølge redaktør Stanghelle “argumenterer mot Aamodts synâ€.
Men også Aftenposten har åpenbart gått glipp av hva Aamodts syn er. I henhold til lederen tror Aftenposten at Aftenposten kommer til å forbli Aftenposten for alltid, fordi den har forblitt Aftenposten etter at noen har spådd papiravisenes død tidligere, og derfor er Aamodts spådom også feil. (Resonnementet minner unektelig om kalkunen som vokser seg stadig feitere og tryggere på livets uendelighet for hver slaktefrie dag som går – inntil jula kom.)
Misforståelsen stopper for øvrig ikke i redaksjonene. Kåre Valebrokk bruker misforståelsen som utgangspunkt til en kronikk i Aftenposten hvor han i bunn og grunn sier at han ikke tror at papiravisen vil dø. Ikke han heller, altså. Da er det vel omtrent alle mann alle som mener at papiravisen IKKE vil dø.
Aamodt presiserer heldigvis sitt poeng i dagens Aftenposten: “Det ikke papiravisen som medium jeg er skeptisk til. I foredraget mitt sa jeg altsÃ¥ det stikk motsatte; at jeg har stor tro pÃ¥ papiravisen. Jeg har ved flere anledninger, bÃ¥de offentlig og internt innen Schibstedkonsernet, gitt uttrykk for optimisme knyttet til nisjede aviser, til gratisaviser, og til nye mÃ¥ter for den klassiske avisen Ã¥ møte et avislesende publikum pÃ¥. Det er de store, betalte papiravisenes tradisjonelle forretningsmodell som jeg har et mer spørrende forhold til.â€
Maktkamp
Det er ikke vanskelig å tenke seg at konsernledelsen i Schibsted ønsker å benytte krises-anledningen til å krisemaksimere frem en rekke strukturendringer i sine datterselskaper som muligens burde vært gjennomført allerede i forrige århundre, men som først nå har en sjanse til å nå gjennom nedover i systemet.
En offentlig diskusjon av dette gir dessuten mulighet til å sende signaler mye bredere enn egne rekker. De når for eksempel også Kåre Valebrokk, norske politikere, potensielle nyansatte, konkurrenter, investorer og avisenes publikum.
Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at redaksjonsledelsen ser skriften på veggen, og kjemper imot ledelsens krisemaksimering alt de kan. At de velger å fabrikere frem en skumlere fiende enn de i virkeligheten står overfor er likevel litt underlig, med mindre de føler seg skikkelig på defensiven og ser seg nødt til å skremme potensielle kampfeller til aksjon.
Journalist Barland i Aftenposten skrev mandag at demokratiet er i fare fordi avisene må kutte kostnader, og sammenlignet avisenes viktighet for vårt samfunn med domstolenes. Og det er riktignok skremmende, men først og fremst et skremmende mangel på perspektiv i denne anledning.
Barland gir inntrykk av at han faktisk tror at all åpen samfunnskritikk stopper opp hvis papiravisene legger opp. Det er åpenbart ikke kuttet i journalistenes hubris, foreløpig.
Veien videre
Jo Bech Karlsen skrev for litt siden i Aftenposten at papiravisene bør satse på kompetanseheving og tynnere, bedre aviser – med mindre tant og fjas. Tiltredes.
Selv har jeg tidligere hevdet at papiravisene først og fremst bør satse på å utnytte fordelen av overlegen visuell utforming, hvilket kan bety å satse mer på store, flotte bilder, detaljrike kart, tegninger etc. Men meg om det.
Jeg er uansett helt enig med Kjell Aamodt i at papiravisens fremtid er som gratisavis. (Har ment det en stund.)
Som Jo Bech Karlsen skriver: “Avisene mÃ¥ ta konsekvensen av at de er fanget i en særegen markedslogikk. De fleste aviser opererer i to markeder samtidig. Det ene markedet bestÃ¥r av leserne som etterspør avisens innhold, og det andre er et annonsemarked der bedriftene etterspør effektive reklamekanaler ut til sine mÃ¥lgrupper.â€
Som tidligere nevnt, før eller siden må trolig mange aviser gi opp inntektene fra betalende lesere for å bevare inntektene fra betalende annonsører.
Dagbladet har nå dyppet tåen i vannet. Jeg mener Dagbladet bør kaste klærne først som sist og hoppe uti som fri, freidig, vakker, vill og våt gratisavis.
Hva mener du?
Relaterte saker:
- Exit Aamodt – enter Ryssdal?
- Avisenes død
- Finansdepartementet argumenterer for avisenes momsfritak
- Julefylla er godt i gang!
- Fotball-russe-jobbsex-sesongen er i gang!
Abonnér på Mediefunderinger via e-post eller RSS
Av Mona-Kristin Skogstad om 10.3.2009
Vi blir forandret som lesere.
Min rolle er å være lederrådgiver.
Nyheter og ekspertkommentatorer er kommet for å bli. Betydningen av medier har økt, fordi drivkreftene endrer oss.
Og mange medier har klart omstillingen meget bra i Norge.
Avisene dør om de blir gratis, da forsvinner journalisten og blir overtatt av promotøren. Og der røyk også troverdigheten til stoffet som formidles.
Alt som er gratis er appellerende, men dyrt i lengden. Et gratis Dagblad vil ingen kjøpe. Det har ingen verdi. Dte blir et miljøproblem også. Men kjøp kaffe og få Dagbladet på kjøpet kunne jo vært en variant-men hvem er det da som eier mediene?
Som kommersiell og opptatt av samfunnsansvaret ville jeg aldri anbefalt Dagbladet en strategi som gikk ut på å bli gratis.
Jo større kriser, desto dyrere blir det å finne svarene på de komplekse spørsmålene. Det blir selvsagt ikke gratis. Alt av verdi vil bli dyrere.
Av Andreas om 11.3.2009
Hei Mona-Kristin! Takk for interessant kommentar.
Jeg her helt enig i at nyheter og ekspertkommentarer er kommet for å bli, og at mange medier har klart omstillingen til nytt medielandskap meget bra. Et slikt medium er Dagbladet på nett. Der er nyhetene og ekspertkommentarene gratis, slik de er på de aller aller fleste andre nettaviser. Selv blir jeg ofte overrasket av hvor mye mer appellerende og interessant Dagbladet er på nettet enn de er i papirversjon.
Et av de klareste eksemplene i nyere tid er nettopp debatten om medienes død, der papirmannen Egeland leverer et usammenhengende og deprimerende defensivt resonnement, mens nettfolkene i DB gremmer seg. Teknisk Beta har omtalt denne saken her, hvor du også kan lese en meget god kommentar av Arne H. Krumsvik som detroniserer Egelands argumenter totalt.
Og i Krumsviks kommentar ligger et helt sentralt poeng: Publikum betaler ikke for innholdet i avisen (de kan få mer innhold enn de noengang vil trenge gratis på nett). Publikum betaler for innpakning av innholdet i en papirbunke, og distribusjon til et sted i nærheten.
Men stadig færre er villige til å betale for denne papirpakken, og opplagene faller.
Samtidig er avisene viktige tilbydere i et marked for annonser. Jo flere (og rikere) lesere en avis har, desto mer kan avisen ta betalt for annonseplassen. Men annonseinntektene svikter når det blir færre lesere.
Hvis nedgangen i antall betalende lesere fortsetter vil aviser som Dagbladet før eller senere komme til et punkt hvor de taper penger på å trykke avisen hver dag. Det er ikke bærekraftig. Hvis papiravisen skal overleve må lesersvikten stoppes.
Jeg tror at betalingsvilligheten for nyheter, og dermed prisen på brede nyhetsaviser over tid vil komme ned i null, slik prisen er null for nettavisene. Jeg tror samtidig at papiravisen har tilstrekkelig gode kvaliteter til at den fortsatt vil bli lest hvis den er gratis og lett tilgjengelig.
Og i denne situasjonen har man i det minste reddet annonseinntektene, og med det papiravisen.
Men om man står hardnakket på betaling fra publikum tror jeg begge inntektskildene vil tørke inn parallelt, og avisen vil bli helt borte. Det synes ikke som noen god løsning, verken i et kommersielt eller samfunnsansvarlig perspektiv.
Jeg er forøvrig tvilende til hvorvidt journalister generelt og Dagbladet spesielt har merkbart mye troverdighet igjen å miste. Gratisalternativene på nett er mer enn jevngode i så måte, etter mitt skjønn.
Tatt i betraktning at opplevd troverdighet kan måles gjennom befolkningsundersøkelser er det tankevekkende at tilhengerne av betalingsaviser ikke har fremskaffet omfattende empiri til å begrunne sine påstander om at betalingsaviser er mer troverdige og viktigere for demokratiet enn gratisaviser (på nett eller papir).
Av Mona-Kristin Skogstad om 16.3.2009
Jeg leser dine kommentarer og tenker at dette er helt nytteløst pga vårt ulike perspektiv.
Jeg respekterer ditt syn, men det er ikke troverdig nok siden du hele tiden kun argumenterer ut fra ordet gratis.
Jeg har erfaring med å lese 2500 pensumsider x 2 Mastere, pluss anbefalt støttelitteratur. Samtidig saumfarte jeg mediene både papir og nett. Og papirutgavene slår ut alt jeg har lest av de tabloide nettutgavene som kan sakses og klippes og spissformuleres.
Den dagen Magasinet kommer som netutgave, er det fortsatt bra. Jeg bare liker å holde rundt et tre når jeg skal lese:-) Men ser jo at man må ha fellingstilatelser. Så kanskje bør vi plante flere frø, vi som er for papirpresse, trykkpresse, magasinpresse.
Og magasiner fra annonsører er for meg bare propaganda/ reklame/ og jeg vet jeg blir påvirket og har guarden oppe.
NÃ¥r jeg leser Norsk Ukeblad eller HENNE, har jeg faktisk ikke alltid guarden oppe. Grunnen er rett og slett god journalistikk innimellom promotering. Og av og til kommer den som annonser, andre ganger kommer den som PR, tredje ganger som god journalistikk.
Men innrømmer at dette ikke er lett. Jeg savner faktisk Ã¥ fÃ¥ et oppdrag igjen fra Redaktørforeningen. Det burde være: Hvordan kan mediene forbedre sitt gode navn og rykte, med Ã¥ vise sitt sanne ansikt – dette inkluderer ogsÃ¥ Ã¥ tale blÃ¥russen midt i mot!
Og jeg er en ekte rød russ. Studerte språk, deretter Bachelorgrad i makredskommunikasjon, deretter mastergrad i strategisk markedsstrategi.
Er vel slik sett godt bevandret som observatør fra et akademisk og praktisk ståsted.
Jeg ville ikke målt troverdighet i en befolkningsundersøkelse. Jeg ville satt sammen et team, med kloke hoder. Det er de kloke hodene som knekker de store nøttene til de som ikke forstår. Noen må gjøre utvalget for de. Til det har man veiledere i studietiden. Mine veiledere er Redaktørene som hver dag bestemmer hva som skal stå mellom reportasjene, og mellom annonsene. Takknemlig for det.
Og ærlighet varer lengst fordi den er minst brukt. Det er nok mest PR bransjens nye jobb i en tid mye ikler seg som sannhet, men i virkeligheten er det løgn fra ende til annet i et Institute X, Y,Z.
Jeg er av de som har lært hvordan vite hva som er sant.
Og mange mange mange flere enn meg. Og de er gud bedre meg ikke bare på nettet og leser gratisaviser.
Jeg fikk forresten jobbforespørsel om jeg ønsket å jobbe for et ledertidskrift. Meget god lønn, masse bonus. Jeg spurte hvorfra kommer inntektene.
Svaret: Det er gratis.
Jeg svarte: Alt som er gratis er dyrt i lengden. Bruken av ordet gratis er derfor vernet med lov. Du får heller finne deg noen andre nyttige idioter av noen markedsdirektører, sa jeg.
Respekterer det at det finnes, men jobbe for det. Nei, aldri i livet, min venn.
Også skal jeg aldri si aldri. Så da får jeg heller si: Jeg har mine tvil.
Beklager at dette ble så langt. Men jeg har ikke tid til å redigere dette kortere, det er det nok av nettjournlaister og andre som får ta seg av i fremtiden.
Kom ikke her å fortelle meg at jeg er den eneste i dette landet som liker å lese på papir. De fleste dr.avhandlinger leveres faktisk på papir. Og de kan selvsagt leses på nett
Av Andreas om 16.3.2009
Hei Mona-Kristin. Dette skjønte jeg dessverre ikke så mye av.
Av Mona-Kristin Skogstad om 26.4.2010
Andreas,
Kortversjon oppsummert: Aviser på nett eller på papir, kommer ikke til å død så lenge det finnes ønske om forståelse og refleksjon i denne verden.Jeg synser bare, men kanskje blir det mer fokus på journalistfaget, fotofaget enn i dag? Internett, avisenes egne debattforum, FB, Linkedin, Msn, Google, og andre slike innovasjoner er alle genistreker ift at vi alle kommuniserer mer med hverandre i hele verden. Tenk hvilke muligheter!