Medienes “eksperter”
Leste nylig en interessant refleksjon av Sven Egil Omdal om medienes bruk av eksperter, og da især prognosemakere innen økonomi og finansmarkeder. Hele artikkelen er verdt en titt, men her er noen highlights fra konklusjonen:
Oppsummert er de største svakhetene ved medienes ukritiske bruk av eksperter:
1. At ekspertisen er omstridt uten at vi redegjør for hvor omstridt den er. Svært mye av den journalistikken som bruker såkalte eksperter, er enkildejournalistikk hvor kilden raskt ville blitt motsagt om vi tok en ekstra telefon. Dermed ville saken bli mer komplisert, men sannsynligvis også mer korrekt.
2. At vi ikke tar hensyn til at ekspertisen spriker sterkt selv innenfor kjente sannsynlighetsrammer, jevnfør de 15 som ble intervjuet av DN på et relativt rolig tidspunkt, men som likevel var oppsiktsvekkende uenige.
3. At de kjente sannsynlighetsrammene jevnlig blir sprengt i filler og at ekspertisen da gÃ¥r med i smellet, uten at vi minner leserne eller seerne om at dette har skjedd før. I stedet formidler vi forsikringer om at det ikke kan skje igjen. Helt til i fjor høst sa børsekspertene at krakket i ‘29 ikke kunne gjenta seg fordi bankene nÃ¥ har langt bedre verktøy for risikostyring. Modellene er svært sofistikerte og bygger pÃ¥ enorm datakraft, som raskt vil justere eventuelle tendenser til krakk, lot vi ekspertene si. Men sÃ¥ viste det seg altsÃ¥ at disse modellene var laget av folk som ikke visste at det finnes svarte svaner.
4. At vi oppfører oss som vi ikke har arkiver, ved ikke å sjekke hva våre intervjuobjekter har uttalt om samme tema tidligere, og konfrontere dem med dette, eller i det minste gjøre lytterne oppmerksomme på at så vel Evjenth som Rybrand – og mange andre med dem – har bommet kapitalt nettopp på de områdene hvor vi stadig bruker dem som eksperter.
Ved å motvirke disse fire svakhetene, vil vi få færre oppslag som kategorisk slår fast at renten kommer til å gå opp eller ned, at boligene blir billigere eller dyrere, eller at oljeprisen kommer til å gå til himmels eller til bunns. Hva gjør vi så?
Tja, kanskje vi kunne lage bedre journalistikk om hvordan tingene faktisk er, heller enn å publisere usikre spådommer om hvordan de vil bli.
Jeg har en teori om hvorfor medienes bruk av “eksperter†ikke kommer til å endre seg: Ekspertene og mediene har interesse av at skuespillet fortsetter som før.
Spådommer om fremtiden er klikkhoresaker. De genererer treff/lesere. Det spiller ingen rolle for journalisten om kilden får rett eller tar feil (ikke skyt budbringeren, liksom). Det spiller heller ingen rolle for spåmakeren at spådommen slår feil (det er vanskelig å spå om fremtiden, liksom).
Sammen er de dynamitt kinaputt. Et lite futt her og et lite futt der. Til tider litt underholdende, men i lengden… [Skuldertrekk]
Relaterte saker:

Abonnér på Mediefunderinger via e-post eller RSS
Av Jan Frode Haugseth om 29.1.2009
Mediene bruker eksperter for å få troverdighet. Jo mere kjent en ekspert er, jo større sjanse er det for at vedkommende blir brukt neste gang også. (F.eks. Frank Aarebrot, som blir intervjuet ustanselig om ulike valg, etc.)
Som et resultat av dette vil f.eks. senior-forskere oftere bli spurt enn lovende forsker-spirer, selv om sistnevnte oftere har med oppdatert/moderne informasjon. Det ligger altså en kjendisfaktor her på lur.
En annen grunn til at de samme ekspertene får komme til ordet hele tiden, er at det er enklest: Journalistene arbeider under et sterkt tidspress, og hvorfor lete etter nye stemmer når man allerede har tilgang på gamle?
Folk flest oppfatter ikke at det er noe som mangler, og dermed er det ikke noe press på journalister/redaktører til å forandre seg.
Av Andreas om 29.1.2009
Takk for interessant kommentar, Jan Frode. Tidspress og kjennskap bidrar helt sikkert avgjørende til den stadige resirkuleringen av velbrukte medienisser.
På økonomifeltet dukker det riktignok opp nye fjes fra tid til annen. (Nytt meglerselskap har fått ny sjeføkonom/spåmann som er kjapp i replikken, for eksempel.)
Men hvorvidt disse aktørene tilfører særlig troverdighet er jeg litt mer usikker på. De fleste av dem driter seg jo ut med jevne mellomrom (uten at det ser ut til å begrense dem noe særlig). Jeg har dessuten til gode å møte noen som faktisk fatter viktige beslutninger på bakgrunn av slike løse spådommer gjennom media. Det er nok mest for underholdningens skyld, for alle parter.
De få journalistene jeg har kontakt med gjennom jobb og i andre sammenhenger gir i hvert fall inntrykk av å ha et relativt desillusjonert forhold til disse kildene.
Og det er muligens bedre at journaliser er kyniske enn naive…