Mediene gjorde bare som de pleier

Harald Stanghelle setter i dagens Aftenposten et (selv)kritisk søkelys på medienes manglende “avsløring” av “spillet” som førte til finanskrisen. Men hvorfor skal akkurat hoffnarren ta selvkritikk for at keiseren har fått gå naken ute blant folk i sine nye klær?

Stanghelles medieselvkritikk er etter min mening feilslått fordi den forutsetter et ansvar mediene verken kan ta eller bør tiltros.

Myten om vaktbikkja
Stanghelle skriver “det er et fellestrekk at ingen av verdens toneangivende medier – og heller ingen norske – gravde i de økonomiske mekanismene som tilsammen førte til sammenbruddet.” Og hva sÃ¥? Poenget er underforstÃ¥tt: De burde ha gjort det.

Stanghelle bidrar med denne selvkritikken på medienes vegne til fortsatt å holde liv i myten om mediene som egnede, uavhengige og kritiske granskere med et særlig ansvar for ikke bare å være arena, men også primus motor i det opplyste, offentlige ordskiftet.

Men i dette verdensbildet har ikke pressen bare sviktet i sin manglende avsløring av finanskrisen. I dette verdensbildet svikter pressen hver eneste dag gjennom et tilnærmet uendelig antall tilsvarende unnlatelsessynder, og et ikke uendelig, men til tider skremmende høyt antall ensidige, overdramatiserte, konfliktskapende, uetterrettelige, feilaktige, sosialpornografiske og ubrukelige nyhetssaker.

Stanghelle kunne med andre ord skrevet sin kronikk om mediesvikt hver eneste dag i uken og to på søndag.

Druknet i støy
Finanskrisen er likevel et egnet kasus til å illustrere mediesvikt, men ikke fordi den viser spesielt godt medienes manglende evne til å frembringe kritisk informasjon.

Jeg vet ikke hva Stanghelle mener med “toneangivende medier”, men flere publikasjoner har vært på banen med nyhetssaker og analyser som berører flere av “de økonomiske mekanismene som tilsammen førte til sammenbruddet”, lenge før saken eksploderte i massemedia.

Flere av mekanismene er dessuten helt grunnleggende forhold som preger markedsøkonomien på godt og vondt:

• Agent-prinsipal-problemet gjør seg gjeldende nÃ¥r lÃ¥neagenter gjør en mangelfull kredittvurdering som de slipper Ã¥ bære risikoen for ettersom de kan selge denne risikoen videre.

  Det gjør seg likeledes gjeldende når ratingbyråene tar seg betalt for å gi toppratinger til de samme låneporteføljene, noe som muliggjør videresalget til (delvis) intetanende investorer.

  Videre gjør det seg gjeldende når ledere i investeringsbanker, meglerselskaper, hedgefond og andre organisasjoner tar skyhøy risiko for eiernes regning, casher inn bonus og folder ut fallskjermen når de tuppes ut av toppetasjen.

• Asymmetrisk informasjon gjør det mulig for agentene (enten de er finansmeglere, eiendomsmeglere, toppsjefer eller lÃ¥neagenter) Ã¥ selge rÃ¥tne investeringer til investorer som jakter meravkastning, men som ikke ønsker risiko. Uten drømmen om og troen pÃ¥ avkastning uten risiko ville mange av disse investeringene aldri fÃ¥tt det omfang de fikk.

Felles for de fleste av mediene som regelmessig omtaler disse problemstillingene i ulike sammenhenger er at de beskjeftiger seg med økonomistoff regelmessig, bredt og dypt, og ikke bare når saksfeltet gir grobunn for de mest dramatiske og tabloide overskriftene.

Men dessverre ble disse rapportene for mange fullstendig overdøvet av støyen fra all verdens overdramatiserte nyhetssaker fra fjern og nær (primært nær).

Stol ikke på noen, ei heller medier
Stanghelle har evig rett i at manglende kritisk sans gir grobunn for for finanskriser ved at noen får anledning til å berike seg på andres bekostning, og at det resulterende tillitsvakumet ødelegger markedene vi livnærer oss gjennom.

Men å tro at mediebransjen noen gang vil kunne tiltros en rolle som varsler/vaktbikkje/vekter er like naivt som å tro på avkastning uten risiko. Det ville vært en fallitterklæring om vi som samfunn skulle vedtatt å outsource ansvaret for en kritisk offentlighet til en sterkt subsidiert underholdningsindustri.

Det var mange som sviktet i opptakten til finanskrisen. Men akkurat mediene skuffet ikke noe mer enn de pleier. Man får vel derfor vise overbærenhet med at enkelte redaktører likevel forsøker å opprettholde myten om sin særlig viktige funksjon.

Relaterte saker:

1. Åpenhet er nøkkelen overfor mediene
2. Mediene bør rette søkelyset mot styrene
3. Bare trekk pressestøtten Giske – hvis du tør
4. Mediene ikke ansvarlig for villrede om klima
5. Frykter profittjag i mediene