Smittsom overoptimisme
Hvordan skapes en prisboble, og hvem bærer den frem? Bidrar media til å piske opp stemningen?
Boble = epidemi
Robert Shiller har skrevet en meget interessant artikkel i Atlantic Monthly om finansbobler. Den er vel verdt å lese. Spesielt fem avsnitt gir den hittil beste forklaringen på en bobles anatomi jeg har sett hittil:
Bubbles are a lot like epidemics. Every disease has a transmission rate (the rate at which it spreads from person to person) and a removal rate (the rate at which those individuals recover from or succumb to the illness and so are no longer contagious). If the transmission rate exceeds the removal rate by a certain amount, an epidemic begins.
Speculative bubbles are fueled by the social contagion of boom thinking, encouraged by rising prices. Sooner or later, some factor boosts the transmission rate high enough above the removal rate for an optimistic view of the market to become widespread. Arguments that this boom is unlike past bubblesI call them new era storiesbecome more prominent and seemingly credible. In the recent housing boom, such optimism was much in evidence. A survey that Karl Case and I conducted in 2005, for instance, found that on average, San Francisco home buyers expected housing prices to increase by 14 percent a year over the next 10 years. About a quarter of the respondents reported truly extravagant expectations occasionally more than 50 percent a year.
In this sort of environment, skeptics have a hard time of it. No one has perfect information, and peoplequite rationallyinfer a great deal from the actions of others. As a bubble expands, some skeptics begin to disregard their own judgment because they feel that everyone else simply couldnt be wrong. Contrarian voices become softer, which only makes it harder for the remaining skeptics to justify their views. Over time, the quality of information that can be gleaned from the behavior of others becomes worse and worse.
Few people seem immune to boom thinking. The recent bubble grew so large partly because the very people responsible for the financial systems oversight came to share the general publics rosy expectations. They may not have believed as fervently in the boom, but they still accepted the idea that it would not end badly. Builders kept building, and ratings agencies did not temper their sunny assessments of mortgage securities until after the crisis had begun. In October 2006, Frank Nothaft, the chief economist at Freddie Mac, a major securitizer of home mortgages, told me that Freddie Mac had financially modeled the impact of a price decline of up to 13.4 percent. When I asked him about the possibility of a bigger drop, he replied that such a drop had never happened (at least not since the Great Depression)and he seemed unable to imagine that it could.
Since the 2006 peak, housing prices, adjusted for inflation, have fallen nearly 15 percent.
Mediesurr
Som informasjonsrådgiver i en utkant av finansnæringen følger jeg mediedekningen av privatøkonomi, investeringer og sparing daglig.
Enhver formidler har etter min et selvstendig ansvar for at evidensbasert informasjon om dette viktige temaet får den mest sentrale plassen i en eventuell dekning av investeringer og personlig økonomi.
Men media ser ut til å ha enkelte utfordringer i så måte:
- Kunnskapsmangel: Journalister er IKKE dummere enn andre. Men de har ofte liten tid og avhengig av å spisse sine historier for å gjøre dem oppsiktsvekkende nok til at de blir lest. Men spareprodukter utvikler seg fortløpende, og både regulerende myndigheter, media og aktørene selv har til tider problemer med å holde tritt.
Å følge med og skaffe seg innsikt krever rett og slett mer tid og krefter enn man har til disposisjon. Resultatet er tidvis at viktige svakheter ved et spareprodukt eller investeringsstrategi kanskje ikke kommer til syne. Når behovet for vinkling kommer på toppen av dette blir resultatet litt ofte misvisende forenklinger og skummelt ensidige fremstillinger av sammensatte problemstillinger.
- Lettvinthet: Kunnskapsmangel kan motvirkes ved å snakke med kunnskapsrike kilder. Og dette er mange journalister blitt gode til. Særlig har enkelte forskere fått en solid stilling som "kontrollkilder". De bidrar ofte med sunn skepsis og evidensbasert kunnskap. Likevel registrerer jeg litt for ofte artikler om nye spareprodukter og muligheter hvor slike ekspertkilder ikke er koblet inn. Slik lanseringsjournalistikk er neppe en bevisst sjanger i seriøse redaksjoner, men trolig et resultat av en avtale med kilden (eksklusivt innsalg) eller dårlig tid.
- Usammenhengende: Over tid dekker de toneangivende mediene et bredt utvalg investeringsalternativer og spareprodukter, og dekningen kan sammenlagt sies å være relativt balansert. Men i den grad man henter veiledning til egne sparevalg i media vil man over tid få et uoverkommelig høyt antall direkte motstridende anbefalinger.
Ulike investeringsmuligheter settes som regel ikke inn i et helhetlig perspektiv der og da. Dette kan kanskje synes som et noe urimelig krav, men jeg vil tro at man kan løse det på en grei måte ved for eksempel å plassere produktet inn i en standardisert figur.
En mulig figur er en pyramide, hvor sære nisjeprodukter plasseres på toppen, og brede standardprodukter er på bunn. Standardproduktene først og mest, deretter mindre og mindre andel av totalformuen ettersom man stiger i nivåene.
Dette ville vært et substansielt bidrag til publikums forståelse og oversikt. En kjapp gladsak om et nytt råvarederivatprodukt eller en totalslakt av det samme produktet gir lite praktisk relevant kunnskap.
Forvirring
Jeg frykter at medienes fragmenterte dekning av privatøkonomi og investeringer, med vekt på nyheter, trender og flengende kritikk, tåkelegger dette viktige feltet for mange. Istedenfor rasjonelle avveininger og evidensbaserte investeringsvalg forsterkes
- følelsesstyrte markedskrefter (frykten og grådigheten)
- motebølger og flokkmentalitet
Kunnskap er nøkkelen
Shiller har noen refleksjoner om hva som bør gjøres, og de passer som hånd i hanske til en rekke mediesaker i den foregående uken om store låneopptak og salgsmetoder innen finansiell rådgivning:
Boom thinking is carried along by bad arguments and bad information. The key to keeping the transmission rate low and the removal rate high, if you will, is better dissemination of reliable information—something the government should focus on over the coming years.
Many households have access to very little financial insight. In most cases, the only financial professionals they come into contact with are trying to sell them something, whether it’s a mortgage or a stock. Independent financial advisers, who provide more-comprehensive advice, have typically been available only to the relatively wealthy. The questions most people need answered are elementary: How risky is this investment? Have prices ever gone up this fast for this long before? Can I afford this loan if interest rates rise? But they’re not getting straight answers to these questions.
Ikke bare media
På jobben er vi nå godt i gang med et bidrag i så måte. Vi kommer i løpet av året til å lansere et eget nettsted med leverandørnøytral fondsinformasjon, hvor folk kan få hjelp til å forstå og foreta velinformerte valg. Vi har ikke vært gode nok på dette området til nå, og vår ambisjon er å bli bedre.
Andre aktører har også mye å hente på videreutvikling. Finansportalen.no kan både skrive mer og bedre om dette temaet. Mediene kan bli bedre.
Men den største mangelen ligger kanskje i skoleverket. Å kunne planlegge og styre privatøkonomien er svært viktig, etter min mening mye viktigere enn å kunne skrelle poteter, spikke brødfjøl, løpe 60 meter og lage powerpoint-presentasjoner.
Bør privatøkonomi gis en større plass i læreplanen for både grunnskolen og videregående studieretnnger?
OPPDATERING: Et eksempel på en kompetent, men samtidig noe nærsynt dekning av aksjefondssparing kommer i dagens Adresseavisen. Vi forsøker å tilføre noen perspektiver til artikkelen gjennom denne kommentaren.
Relaterte saker:
Abonnér på Mediefunderinger via e-post eller RSS
2 tilbaketråkk