Høykvalitetsjournalistikk

Anders Cappelen setter i Dagens Næringsliv søkelyset på en formel for høykvalitetsjournalistikk som kan ha mye for seg:

Journalistisk kvalitetsnivå på en sak = Antall kilder * Motstridende synspunkter som kommer til uttrykk.

Et nivå på én er ikke særlig godt (én kilde med ett synspunkt), men et nivå på null er verre (ingen kilder og/eller bare ett synspunkt).

Ensidige kommentarer
Et stort antall kommentarartikler (også på denne bloggen) vil for eksempel få null poeng etter denne formelen. Få kommentarer refererer til særlig mange eksterne kilder og enda færre drøfter ulike synspunkter og innfallsvinkler i nevneverdig grad.

The name of the game er harde vinklinger som vekker interesse, og ensidig argumentasjon for sitt syn for å fremprovosere debatt.

En årsak til at mange velger å gjøre det slik er at man har begrenset plass til tekst (gjelder papirmedier). En annen er troen på at leserne ikke ønsker å lese lange artikler (gjelder trolig mest web).

I tillegg kommer argumentet om at man ikke kan snakke om alt på en gang, man er nødt til å vinkle.

Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka (for ikke å si huet). Mye høykvalitetsjournalistikk kan oppnås på 3.000 tegn. Enda mye mer kan oppnås på 6.000 tegn.

Dessverre tar slikt mye tid, og det har vi ikke alltid. Særlig ikke på nett.

Tid er nemlig penger.

Hvordan vil kvalitet kunne finansieres på nett?
Dette er etter min mening den desidert største utfordringen for seriøse nettmedier: Inntjeningen er avhengig av trafikk. Trafikken øker med antall saker. Antall saker øker omvendt proporsjonalt med kvaliteten på hver enkelt.

De brede nettmediene ligger allerede i dag på kanten av å være rene støysentraler (noen er over kanten) , med lav kvalitet på nyhetssakene koblet med sjokkvinklinger og (aller helst) bilder av kjendiser, pupper og rævskalker. På toppen av denne suppa flyter nisjekanaler og klipptjenester som stripper vekk søppelet, men som tilfører lite nytt for egen regning.

Trolig vil det komme potente nettmedier som satser på egenprodusert kvalitet. Men full tilgang til dem vil kanskje ikke bli gratis. Kvalitet koster, noen må betale og annonsørene betaler mest. Men de betaler bare for det de rette folkene ser på.

På nettet får leserne “det de vil ha akkurat nå” i større grad enn andre steder fordi det er så lett å finne ut av hva som appellerer til enhver tid. Og nettopp derfor vil den fullt ut reklamefinansierte journalistikken kanskje aldri bli et skikkelig kvalitetsprodukt.

Men jeg håper at jeg tar feil.

Multiredning?
Muligens finnes redningen i det som er mest tidkrevende, men samtidig mest verdifullt av alt på nettet, multimedia-saker: Saker redaksjonen har jobbet mye med, med flere kilder og solid dokumentasjon, og som presenteres gjennom både video, audio, tekst, interaktiv grafikk og illustrasjoner.

Ingen andre vil kunne kopiere helheten i saken på samme måte som man i dag kan gjengi en tekstsak fra en annen publikasjon uten at særlig mye er tapt (parasittjournalistikk), og med en enkel kildehenvisning begravd i tredje avsnitt.

Det vil trolig være morsommere for journalistene å jobbe med slike saker, og muligheten til å få gjøre det kan derfor fungere som et potent insentiv til innsats for kvalitet i redaksjonene.

Dessuten vil slike saker trolig fange oppmerksomheten til leserne i mye større utstrekning enn den tradisjonelle avisjournalistikken gjør.

Og den oppmerksomheten er verdt noen kroner. Kanskje så mange kroner at det kan betale for den krevende produksjonen og litt til.

Håpet lever.

Relaterte saker:

1. VG.no kåret til Årets nettsted
2. BBC beholder lisensen, men mister mye av selvråderetten
3. Teknisk Ukeblad lager orntli’ nyhetsbrev
4. Virkelighets VG – del to
5. Unge folk vil ha “hardcore” journalistikk