Redd offentligheten: Ta saken i egen hånd

Den journalistiske integritet er etter enkeltes sigende truet av at journalister har venner, blant annet i kongefamilien. Men sannheten er at det ikke finnes noen spesiell journalistisk integritet. Heldigvis trenger vi den heller ikke.

Den pågående nasjonale krangelen om hvem som skal og ikke skal få plukke ut kronprinsparets venner ble igår forsøkt torpedert med en melding fra slottet om at ingen plukker ut kronprinsparets venner.

VG, som satte saken på dagsorden i forrige uke, står likevel fast på at en av Dagbladets redaktører har plukket ut journalistvenner til kronprinsparet, deriblant en VG-journalist.

Vennskap kan skape habilitetsproblemer for journalister, mener blant andre TV 2-redaktør Valebrokk. “Fra gammelt av har det vært en mer prisverdig leveregel blant pressefolk med blanke prinsipper at en god journalist skal dø venneløs,” skriver Valebrokk.

Venner schvenner
Men er det så sikkert at venneløse journalister med inngrodd hat mot omgivelsene er så mye mer gavnlig? TV2’s kontroversielle “personlige dokumentar” denne uken er sterk kandidat til å brukes som eksempel på det sistnevnte. “Sjikanøst søppel,” er betegnelsen professor Hylland Eriksen bruker om programmet i Dagbladet i dag. (Se også reaksjoner i Dagsavisens omtale).

Det flere oppfatter som VGs pågående “svertekampanje” mot statsråd Trond Giske er et annet eksempel på at fravær av vennskap ikke nødvendigvis gir offentligheten en mer uhildet fremstilling av virkeligheten.

Dette er i seg selv et billit retorisk poeng, som jeg dessverre ikke kunne motstå. Men det sentrale er at “bias”, som det heter på engelsk, alltid er et problem, uavhengig av hvilken retning man fordreier sin virkelighetsfremstilling. Og alle har “bias”. (Til og med jeg. Å jo da. Bare spør kona.)

Journalisters bias utarter seg på ulike måter. Men så har du også den biasen som oppstår som følge av drivkrefter i medienes forretningsmodell og journalistenes profesjonelle insentiver. En vinner i Aftenpostens kronikk-konkurranse påpeker for eksempel at “oppskriften på en nyhet” kan gjøre at medienes virkelighetsbilde blir særegent forvrengt. Og det er på toppen av de individuelle særheter hver enkelt av journalistene tilfører miksen.

Naiv tillit eller rimelige forventninger?
Valebrokk ønsker sympatisk nok å hegne om “den journalistiske integritet.” Intergritet er en ønskverdig egenskap hos oss alle, men spørsmålet er om det er en realistisk forventning at journalister skal ha spesielt sterk integritet. Personlig mener jeg at en slik forventning ville vært i overkant naivt, noe jeg innbiller meg at Valebrokk i bunn og grunn er enig i.

Brorparten av tiden fungerer journalister riktignok som saklige formidlere av ukontroversiell informasjon. (Også kalt “pølseproduksjon”: Dette har hendt. Og nå; sport.) Samtidig fungerer også mange journalister tidvis som svært dyktige granskere, noe deres arbeidsgivere tjener gode penger på og offentligheten har stor nytte av (og ikke sjelden gir en herlig følelse av skadefryd). Men mange journalister fungerer innimellom også som ukritiske mikrofonstativ, oppviglere og feilinformanter. Fysj, men sant.

Den trojanske journalistmyten
Jeg vil hevde at den seiglivede myten om utrettelige, oppofrende og uhildete journalisthelter er like skadelig som de faktiske manglene hos noen av våre mindre glansede “journalistjævler.” Grunnen til det er at myten bidrar til å gi eventuelle råtne egg større spillerom enn de ellers ville fått fordi publikum blir mindre kritisk til hva vi blir servert. Ikke bra.

Igjen altså: Alle har “bias.” Vi kan ikke stole på noen. Sukk.

Så hva nå? Internett.

La de tusen jævler blomstre
Jeg er utvilsomt på grensen til det markedsfundamentalistiske (om ikke over) når jeg hardnakket hevder at et samfunn over tid får nøyaktig de mediene det fortjener og at det er sånn det burde være. Heldigvis er det tegn til at vi fortjener det beste.

En overveldende rik medieflora hvor et stort antall kildejævler, journalistjævler og kommentatorjævler hver for seg, og på like vilkår, rabler i vei fra sine respektive ståsteder er i ferd med å vokse frem. Og like viktig: Teknologi som gjør det mulig å skille alt tantet vårt fra alt fjaset vårt, og ikke minst sile ut de sjeldne gullkornene våre blir stadig bedre og mer kjent.

Jo fler som deltar i ordskiftet, desto vanskeligere blir det å holde noe skjult. Jeg skriver om deg, du skriver om meg, og alle skriver om Ari Behn – inkludert ham selv.

Det synes for meg som en mer fruktbar (og morsommere) vei å gå enn å klamre seg fast i idealet om at den uhildete journalisten med toppkarakterer fra videregående og kall fra Gud skal redde dagen og avsløre bandittene med sitt falkeblikk og sitt sylskarpe tastatur.

Ja da, halluluja for internett, Andersen. Nå igjen. Gjesp.
Ja, jeg er en nerd. Men likevel.

Relaterte saker:

1. Mediedekning av Nix-saken
2. Redd planeten – dropp papiravisen
3. Avisdød et gode for offentligheten
4. Iranske bloggere fengslet – kampanje for å sette saken på dagsorden
5. Matre presenterer Aftenpostens egenevaluering av Tsunamidekningen