Mediene bør rette søkelyset mot styrene

Høye topplederlønninger er i vinden igjen. Det er jo tross alt vår, og lønnsforhandlinger. Mediene retter sitt mer eller mindre avslørende søkelys mot topplederne. I dagens Aftenposten er det for eksempel konsernsjef Torleif Enger i Yara som dekorerer forsiden og side 19. Det er urettferdig.

Det er jo ikke grådighet fra topplederne som er drivkraften i generøse topplederlønninger og bonuser, slik man lett kan få inntrykk av når man hører tillitsvalgte på arbeidstakersiden og politikere på den politiske venstresiden. Sofie Mathiassen har en pedagogisk kommentar uten filter i dagens DN, hvor hun forklarer årsaksforholdet på en god måte: Snarere enn toppledernes grådighet er det styrenes gavmildhet som driver denne lønnsutviklingen.

Ergo: Det burde heller vært bilde av styreleder Øyvind Lund i Yara, og ikke konsernsjef Enger.

Styreleder konfronteres
Noe skal Aftenposten riktignok ha: Det er Lund som konfronteres med den generøse bonuspakken til topplederne i artikkelen. Og han gjør en oppsiktsvekkende dårlig jobb i å forsvare den ordningen han er ansvarlig for.

Yara er verdens største produsent av kunstgjødsel, og de store overskuddene skyldes for en stor del høye gjødselpriser. Og det er ikke bare Yaras aksjekurs som har steget. De fleste selskapene på børsene har økt kraftig i verdi.

- Belønnes ledelsen for egne prestasjoner, eller tjener de på at børsen og gjødselprisene har steget?

- Jeg går ut fra at det er en klar sammenheng mellom ledelsens agerende og kursens utvikling.

Lund opplyser at mange modeller ble diskutert da bonusordningen ble vedtatt, men at det aldri ble vurdert å lage en ordning som fungerte uavhengig av gjødselprisen. Det ville blitt for komplisert, mener han.

Han understreker at hensikten med ordningen var “å sette ledelsen i samme båt som aksjonærene”.

Styreleder slipper for billig
Dette er pisspreik, og Lund burde etter mitt skjønn presses mye hardere på noen sentrale spørsmål:

1) Hvis topplederen er i samme båt som aksjonærene, er det heller ikke urimelig at han “straffes” økonomisk for en dårlig kursutvikling – det gjør nemlig eierne. Men dette ser ikke ut til å være tilfelle gjennom den type opsjonsprogrammer som Yara-styret har fomlet seg frem til. Ledelsen deler ikke eiernes nedsiderisiko, men har kun en opsjon på oppsiden. Hvorfor skal ikke ledelsen dele nedsiderisikoen med eierne du representerer, Lund?

2) Lund forutsetter simpelthen at det er en klar sammenheng mellom ledelsens agerende og kusens utvikling. Det er en utbredt oppfatning, men den er ikke ubestridt. Sentralt i argumentet for opsjoner er insentiveffekten opsjonen skaper, som visstnok skal gi høyere lederprestasjoner. Men nybakt professor Bård Kuvaas ved Handelshøyskolen BI viste i en artikkel i tidsskriftet Magma i fjor at prestasjonsbasert belønning er et lite effektivt tiltak for å øke prestasjoner i arbeidslivet. Årsaken er at det i all hovedsak virker på de ansattes ytre motivasjon. Som følge av bonusordninger eller opsjonsprogrammer vris topplederens (og andre arbeidstakere med prestasonsbasert lønn) motivasjon fra “dette gjør jeg fordi det er givende og meningsfyllt” til “dette gjør jeg fordi jeg får betalt for det”. Den indre drivkraften øker ikke, og heller ikke prestasjonene. Det er altså god grunn til å tro at Lunds prestasjonslønnsprogram overhodet ikke har noen effekt på Engers prestasjoner og indre drivkraft. Hvordan Lund da etablerer en overbevisende kobling mellom Engers agerende og kursens utvikling blir for meg et åpent spørsmål. Et spørsmål jeg som deleier i Yara (i kraft av mitt statsborgerskap) forlanger et klart svar på.

3) Kursens utvikling er avhengig av mange andre faktorer enn hva topplederen er i stand til å foreta seg i de 16-20 timene han er i våken tilstand i døgnet. Gjødselprisen nevnes som en viktig faktor i Aftenpostens spørsmål, men avfeies som for vanskelig å trekke ut av Lund. Allerede her burde styret ha hørt en høy, skingrende alarmklokke ringe på styrerommet. Hva er poenget med å måle noen på et mål de ikke har vesentlig innflytelse over? Bør man ikke finne andre, mer hensiktsmessige mål? Eller, droppe resultatmål i erkjennelsen at de ikke er spesielt hensiktsmessige i den virksomheten man driver. Det er ingen naturlov som tilsier at man må ha en avlønning som er knyttet til aksjekursen, bare fordi man nå engang har en aksjekurs. Hvis dette setter Lund fullstendig i villrede kan han kanskje få hjelp av noen styrerepresentanter som styrer bedrifter som ikke har en aksjekurs å forholde seg til?

3) Hvis ledelsen kan ha avlønning knyttet til en aksjekurs hvor faktorer utenfor deres kontroll er vel så viktige som deres egne prestasjoner, så er det vel ingen grunn til at ikke alle de andre ansatte også kan ha det? Men det ser kun ut til å være noen utvalgte personer i ledelsen som omfattes av ordningen. Også dette spørsmålet skulle jeg gjerne hatt svar på, Lund.

Relaterte saker:

1. Media i søkelyset
2. Åpenhet er nøkkelen overfor mediene
3. Mediene gjorde bare som de pleier
4. Mediene ikke ansvarlig for villrede om klima
5. Frykter profittjag i mediene