Aftenposten svikter: Ensidig og lite kildekritisk om utdanning i søndagsavisen

I et syvspalters dobbeltoppslag om Oslo kommunes skolepolitikk i søndagens Aftenposten gjør journalist Ola Henmo og hans redaktør etter mitt skjønn en irriterende dårlig jobb i en sak som dreier seg om at Oslo kommune legger opp til betydelig flere obligatoriske prøver i skolen enn man har på landsbasis.

Ødegaard utfordres – som han burde
Innledningsvis blir riktignok skolebyråd Torger Ødegaards prøvemani prisverdig møtt med et kritisk spørsmål om ikke hans politikk bunner i et noe snevert kvalitetsbegrep. Det er et interessant spørsmål, men Ødegaard svarer dessverre oppsiktsvekkende kokett og stiller seg selv i et dårlig lys. Det er dog ikke primært journalistens feil, selv om han godt kunne presset på til han fikk et mer informativt svar.

Men Helga Hjetland slipper ufortjent lett unna
Etter utfordringen av Ødegaard sklir det dessverre ut. I neste avsnitt slipper fagforeningsleder Helga Hjetland til, og hennes mildt sagt pussige resonnement blir stående uten noen form for kritiske spørsmål. Dette mener jeg er kritikkverdig.

“Dette er et kjempestort antall prøver, og de er av helt forskjellig art. Samlet kan de umulig gi et godt grunnlag for tilpasning av opplæringen,” sier Hjetland til Aftenposten. Dette er et merkelig resonnement. Hvordan kan mange prøver av ulik art gi et dårligere grunnlag for tilpasning av opplæringen enn få prøver av samme art? Umiddelbart vil jeg tro at mer informasjon gjør det lettere å tilpasse opplæringen enn mindre informasjon. Det kan godt være at dette er en forenkling, men hvorfor stiller ikke Henmo spørsmålet, slik at vi kan få høre Hjetlands eventuelle begrunnelse?

Det kjempestore antallet prøver i Oslo er 20 obligatoriske prøver fordelt på 10 års skolegang. Selv om det kommer i tillegg til tentamener og avsluttende eksamener, synes jeg ikke dette er særlig mye. Jevnt fordelt blir det to ekstra prøver i året. På landsbasis har man åtte slike prøver i samme periode. Hva er grunnlaget Hjetland har for å påstå at Oslo legger opp til “et kjempestort antall” prøver? Hvor mange prøver har man i samme periode i andre land? Hva er et rimelig antall prøver? Hvorfor kan man ikke ha prøver hele tiden? Hva er det med prøver som er så farlig i Hjetlands øyne?

Hjetland har ved flere anledninger kjempet med nebb og klør for å begrense norske elevers og deres foreldres kunnskap om hvordan elevene selv og deres skole presterer på sentrale lærings- og undervisningsområder. Dette har jeg vanskelig for å forstå, og jeg blir mistenksom. Hva er det Hjetland ønsker å skjule? Hvorfor løfter ikke journalisten Henmo en finger for å utfordre Hjetland på dette området? Som leser føler jeg meg sviktet.

Aftenposten gjør seg til Djupedals talerør
Etter Hjetlands kritikk av Ødegaards politikk slipper kunnskapsminister Øystein Djupedal til med det som fremstår som en ren apologi for regjeringens “nacht und nebel”-skolepolitikk. Dermed tipper Aftenpostens artikkel fullstendig over i mine øyne.

Djupedal får anledning til å severe en karakteristisk intetsigende påstand om at regjeringen også ønsker å innføre flere prøver, men “bare når det er fornuftig.” Med tanke på den rødgrønne regjeringens meritter etter første halvår ved makten så betyr dette mest sannsynlig simpelthen “bare når fagforeningene opplever at det er deres egeninteresse.” Hvorfor blir ikke Djupedal utfordret på når han har tenkt til å etterkomme foreldre og elevers rettmessige krav på kunnskap om sitt eget og skolenes prestasjonsnivå?

Regjeringen og deres allierte i enkelte fagforeninger velger konsekvent å kaste et slør over alt som smaker av resultat- og prestasjonsmål i tilknytning til offentlig velferdsproduksjon. Hvorfor benytter ikke Henmo denne glimrende anledningen til å konfrontere dem med dette, istedenfor å la dem få slippe til med dårlig begrunnede påstander og uforpliktende fjas? Det er søndag, og jeg har tid til å lese en lengre diskusjonssak om veivalg for Osloskolen og det nasjonale utdanningssystemet. Og gjennom det klare konfliktelementet i saken og aktualiteten i innføringen av ny prøveplan har man også en god anledning. Dessverre lar Aftenposten muligheten gå til spille.

For dårlig av en av landets største aviser
Dette er rett og slett ensidig og for lite informativ journalistikk på et helt sentralt område i samfunnet. Muligens vil Henmo og redaktøren komme med et plassmangel-argument. Men det vil falle på sin egen urimelighet, ettersom de har funnet plass til en fullstendig latterlig følgesak fra en tilfeldig valgt skole i Oslo, hvor elever og lærere får god plass til pinlig surrete synsing om verdien av prøver generelt og Ødegaards politiske motiver spesielt.

Konklusjon: Aftenposten svikter sitt formidlingsoppdrag.

Relaterte saker:

1. Lettbent flåsing i Aftenposten
2. Grunnen til at Aftenposten kalles Tanta?
3. Digitalt bakkenett gir lite pang for penga
4. Lite fornying på regjeringen.no
5. Vellykket omlegging av Aftenposten?