Selvsensur i media er som bunnen av et isfjell

Hva er det båtføreren bør være mest bekymret for – den synlige eller usynlige delen av isfjellet?

John Lloyd i Financial Times har skrevet en tankevekkende kommentar om russisk mediekultur i dagens Financial Times.

Russerne har åpenbare utfordringer i å bygge opp en sunn og robust pressekultur i et land som så lenge har vært under kommunistisk styre. Men det er innsikter i kommentaren som nok er minst like gyldige i vestlige demokratier:

Self-censorship can be as bad a foe as fear of retribution, state or commercial control. “The most important barriers we have are within ourselves,” said Alexei Mironov, editor of Togliatti Observer. “As editor, I get reporters coming back with stories I don’t like and they say: ‘Oh, we did this the way we thought you wanted it’. And I say: You must do it the way you see it.’ “

Når det snakkes om pressens uavhengighet fra næringslivsinteresser, politiske interesser og andre maktinstanser synes det ofte å være underforstått at disse interessene er i stand til og villige til å styre journalistens virke hvis journalisten i noen form hadde vært “avhengig” av dem.

For meg er ikke dette noen fruktbar måte å tenke om journalistens rolle i samfunnet, fordi jeg mener den bygger på det som alltid vil være et kunstig skille: Journalisten er ikke en mer uavhengig observatør enn andre – journalisten har åpenbare egeninteresser i alle ting han eller hun foretar seg. Derfor må det andre kriterier enn skribentens uavhengighet til for å evaluere det som skrives.

Og det vil kunne la seg gjøre, så lenge det er skrevet (eller kringkastet på annet vis). Men hva med alt som aldri skrives eller kringkastes?

Det er her poenget om uavhengighet kommer inn for fullt, og jeg tar selvkritikk på at jeg ikke har sett det like klart tidligere. Økonomisk eller politisk avhengighet fører trolig til mer selvsensur, ikke mindre. Det må tas på alvor.

Men den type sensur som mediene selv pålegger seg vil likevel alltid være der. De russiske journalistene forsvarer seg overfor sin redaktør i sitatet ovenfor med å si at de har skrevet saken slik de trodde han ville han den. De forsøkte med andre ord å verne sin egeninteresse – som var å tilfredsstille sin overordnede på arbeidsplassen. Ikke noe unaturlig i det. En undersøkelse gjennomført av Pew Research Center for the People and the Press viser at fenomenet også gjør seg gjeldende i USA. Det er lite som gir grunn til å tro at det ikke gjør seg gjeldende her i Norge.

Den som ikke lever av å skrive, har liten troverdighet fordi han må antas å være partisk gjennom sitt ordinære levebrød – enten han nå er bonde eller politiker eller funksjonær eller næringslivsleder – eller andre interesser. (Hvorfor skulle han ellers skrive?) Den som lever av å skrive, har ingen troverdighet fordi han må antas å ville tilfredsstille sin arbeidsgivers ønsker om hva han skal levere. Ingen kan altså gis rollen som “den som sørger for at det skrives om de viktige tingene”.

Eneste løsningen undertegnede er i stand til å se så tidlig på morgenen må være at så mange motstridende interesser som mulig settes i stand til å skrive så mye som mulig. For det som er skrevet kan vi evaluere kritisk. Det er verre med alt det som aldri skrives, men som burde blitt det.

Relaterte saker:

1. Kappløpet til bunnen av bøtta: Hvem har de dårligste nettavisene?
2. Potensialet i internett fortsatt i stor grad ubenyttet i media
3. Reiseberetninger fra det nye media
4. Opp med hodet, media
5. Media er aldri uhildet og det er helt fint