Tøvær i isfronten mellom PR og redaksjon

Propaganda melder at det nå er mindre mistro til PR-folk i norske redaksjoner. Masterstudent i sosiologi Hanne Valdø har undersøkt forholdet mellom journalister og PR-folk. Det er ifølge Valdø tegn til at forholdet har blitt mer avslappet enn tidligere.

Propaganda skriver:

Ifølge henne har bruk av saker fra PR-byråer, såkalte iformasjonssubsidier, blitt mer legitimt de siste årene. … Dette tror hun skyldes større arbeidsmengde for journalisten, mer behov for stoff eller økt vektlegging av forbruker- og livsstilsstoff, hvor PR-byråene ofte kan bidra med materiale.

Journalistene er ikke lenger avhengige av PR-rådgiverne for å få jobben sin gjort, men de ser heller ingen grunn til å gå omveier for å få være uavhengige fra PR-bransjen, ifølge Valdø. Tipsene brukes ikke ukritisk, gjerne uavhengig av vinklinger som mediene presenteres for.

Gledelige nyheter, synes jeg. En mer normalisert symbiose mellom profesjonelle kilder og profesjonelle medier tror jeg utelukkende er av det gode. Jeg tilhører de som ikke er bekymret over PR-folks økende påvirkningsmakt overfor mediene. Den makten tror jeg er høyst overdrevet. Mitt inntrykk er helt klart at det avgjørende for om en sak når skikkelig igjennom eller ei er hvorvidt den treffer ogdt på en eller flere av nyhetskriteriene, ikke hvilket PR-byrå som har fått oppgaven med å presentere saken for sine venner i pressen. Når jeg sier “når skikkelig igjennom” så betyr det noe annet enn en helside med bilde i Aftenposten som folk setter kaffekoppen sin på mens de forsøker å kle på barna samtidig som de spiser frokost.

Svært langt eksempel som jeg likevel mener er talende: Ta nå saken om lokalisering av den amerikanske ambassade i Oslo. Den er blitt vinklet som en propaganda-bragd fra Aksjonsgruppen for Husebyskogens side, og at det er grunnen til oppstyret. Men fra mitt ståsted virker det snarere slik at dette er en sak som faktisk engasjerer innbyggerne og politikerne i denne byen. Jeg bor i området og er lojal Venstre-velger, men fortsatt tilhenger av at ambassaden bør komme til Huseby.

Den tidligere sikkerhetssjefen ved ambassaden trengte ikke anstrenge seg for å få frem poengene sine overfor meg i en sosial sammenheng over en grill og noen kalde øl. Det er ganske greie argumenter amerikanerne har. Aksjonsgruppen har også helt greie argumenter. For min del veier amerikanernes argumenter tyngre enn Aksjonsgruppens. Amerikanerne har også større troverdighet i utgangspunktet, etter mitt skjønn. Påstander om at det er særhet og sta holdninger hos amerikanerne som gjør at de ikke vil flytte inn i Forsvarets Overkommando faller på sin egen urimelighet. Troen på at de kan presses til å gjøre det vitner om himmelropende mangel på forståelse for ambassadens beslutningsprosess. Sikkerhetsfolkene har absolutt veto på dette området fordi dette er deres ansvar. Slik har det vært i lang tid, og sikkerhet har ikke blitt mindre sentralt ved amerikanske ambassader de siste årene.

Amerikanerne er helt klart de som har mest interesse av en minnelig ordning. At amerikanske diplomater skulle sette seg på bakbena i en lokaliseringssak uten svært gode grunner står rett og slett ikke til troende. At lokale aksjonsgrupper er i stand til å finne gode bruksområder for alle egnde tomter i rimelig nærhet til bykjernen er jeg ikke i tvil om, det er helt naturlig. Men det er ikke etter mitt skjønn et vinnende argument.

At byens politikere likevel er delt på midten skyldes altså etter hva jeg kan se ikke Aksjonsgruppens utmerkede informasjonsarbeid. Den opphetede debatten dette har skapt viser først og fremst at det er gode argumenter på begge sider av saken. Slik vil det være i de fleste kontroverser av reell betydning – det derfor de har er kontroverser med reell betydning. For alt det andre vaset vi fyller tiden med innimellom de viktige stridsspørsmålene har det uansett forsvinnende liten betydning hvem som når gjennom med hva. De som har overbevist seg om det motsatte har trolig en mer stressende hverdag enn de trenger å ha.

Tilbake til poenget, omsider: En av PR-folkenes viktigste funksjoner er å bygge bro mellom kildene og mediene, slik at kildene er maksimalt forberedt og kan gi mediene gode svar på de spørsmålene de stiller på vegne av sitt publikum. Noen PR-folk er veldig gode til dette og opptrer på en saklig og profesjonell måte som vekker tillitt og bidrar til at nyhetsdekningen blir bedre, både fra kildens, journalistens og publikums perspektiv. Andre PR-folk er ikke så flinke og bruker mye tid på å tåkelegge, bortforklare og sause til kildenes opptreden i media, ofte ut fra en forutinntatt defensiv holdning til pressen.

Som journalist har jeg opplevd begge grupper i rikt monn. Jeg skulle gjerne tatt en øl med dem alle sammen – den ene gruppen for å gratulere og lære av, og den andre primært for å gi noen velmente råd i en uformell setting. Kunne blitt hyggelig begge deler, tror jeg.

Relaterte saker:

1. Vi ere en redaksjon vi med
2. B.L. Ochman: Retninglinjer for bloggvennlig språk
3. Tim Porter: Seks innspill til fornyelse av redaksjonen
4. Are Slettan: Er journalister viktige?
5. 10 tendenser for nyhedsmedier