Knallstart for A-magasinet?
Aftenposten melder i dag at det ferske A-magasinet scorer bedre enn både Dagbladets og VGs magasiner i en ny undersøkelse. 81 prosent liker A-magasinet svært godt eller godt, mot 79 prosent for Dagbladet. VG scorer visst jevnt over dårligere enn de to konkurrentene i målingen. 81 prosent er helt eller ganske enig i at A-magasinet er troverdig, mot 71 for Dagbladet og 56 for VGs helgemagasin. Undersøkelsen gjelder Aftenpostens kjerneområde, Oslo og omegn.
Jeg har tidligere nevnt at jeg synes magasinet skuffer. Men som sjefredaktør Hans Erik Matre i Aftenposten antyder i dagens Aftenposten, så kan mye av grunnen til det være overdrevne forventninger. Han er nemlig overrasket over det gode resultatet, ettersom folks bilde av det gamle A-magasinet etterhvert har fått tildels mytiske proporsjoner.
Frankrike og Habermas er aktuelt nok, men…
Denne ukens utgave hadde også en interessant reportasje fra Frankrike, hvor journalisten gir oss et virkelighetsnært innblikk i verden sett fra bråkmakernes ståsted. Temaet er til og med aktuelt. Intervjuet med Jürgen Habermas er også aktuelt, men gir dessverre ikke noe innblikk i hva Habermas tenker, han bare kommer med deskriptive beskrivelser som tilfører svært lite. På de spørsmålene som ansporer til et reelt bidrag, er enten Habermas selv så kortfattet, eller så er hans svar blitt så kuttet at det heller ikke kommer noe interessant. Eksempel:
Hvordan kan vi nå hindre at fremmedfrykten vokser?
- Til tross for alle ulikheter kan vi i Europa lære av USA når det gjelder integrasjonen av forskjellige kulturer i eget land.
Hæ? Hvem av oss skal lære? Myndighetene? Folk flest? Hva skal de lære? På hvilken måte kan de lære? Og på hvilken måte er fremmedfrykten mindre i USA enn i Europa? De mange tiltakene mot terror som er innført i USA de siste årene har blant annet ført til markert nedgang i studenttilstrømningen til USA fra andre land. Er hispanics en bedre integrert minoritet i USA enn nordafrikanere eller pakistanere er i Europa? Hvorfor er det flere ekteskap på tvers av raseskiller i London enn i New York? Var opptøyene i Frankrike denne høsten verre enn opptøyene i Los Angeles for noen år siden? Hva er det egentlig Habermas mener her?
Det er flere store spørsmål i intervjuet hvor svarene er tilsvarende intetsigende. Jeg blir frustrert av å lese det, og det inntrykket jeg sitter igjen med er at verken journalisten eller Habermas selv hadde noe særlig utbytte av samtalen. Intervjuet har jo ingen vinkel, intet tankebudskap frontes i tittelen eller ingressen. Det hele fremstår som et pliktløp. Kjipt, når en tenker på hva man kanskje kunne ha fått ut av en samtale med en person som Habermas.
Artiklene om Generasjon Y og Barbie forteller ingenting
Artiklene om Generasjon Y og Barbie er vanskelige å få noe grep på. De ser ut som at det er spørsmål har dannet utgangspunktet for å skrive saken, henholdsvis “Hvem er de?” og “Hva er det som gjør enkelte leketøy til døgnfluer, mens andre overlever år etter år?” Spørsmålene er ganske interessante, men i mangel av dagsaktualitet fremstår de mer som forskningsproblemstillinger enn artikkelstoff. Og når man ikke har aktualiteten som anledning til å opplyse, blir kravet til å bringe noe genuint nytt gjennom artikkelen enda viktigere. Det skjer ikke i noen av disse artiklene. Historien om Barbie er godt dokumentert, både gjennom tv-dokumentarer og bøker. Historien om Generasjon Y likeså. Begrepet er kjent, karakteristikkene likeså. Det er heller ikke noe nytt datamateriale som kan belyse generasjonens holdninger som presenteres i artikkelen. De har ikke intervjuet Ole Petter Nyhaug eller noen av de andre i Fishnet Univero, som har jobbet med denne aldergruppen, men skriver likevel at det ikke er forsket noe særlig på generasjon Y i Norge. Da er kanskje definisjonen på forskning noe snever.
Det særegent norske ved Generasjon Y blir i artikkelen stort sett belyst gjennom eksempler, og de fremstår ikke for meg som spesielt representative. En medisinstudent, en politisk aktivist og en barnehageassistent er intervjuet. Er dette de brede lagene i Generasjon Y holder på med? Hvor er de som ikke oppholder seg til daglig i Oslogryta? Hvor er minoritetsrepresentanten? Hvor er elektrikern eller snekkern? Jeg får ikke noe inntrykk av denne generasjonen som jeg kan stole på i det hele tatt. Det skrives at de er en viktig forbruksgruppe, men det sies ikke hva det er som gjør dem så viktige. Er de flere, er de rikere, er de mer villige til bruke opp pengene sine enn tidligere generasjoner? Og er de en generasjon som er spesielt preget av å finne indre ro? For meg synes det primært som noe Supergenerasjonen er opptatt av – de enorme fødselskullene fra årene 1945 til 1965.
Og en helt annen ting…
Hva er det egentlig Magnus Marsdal mener er så idealistisk med at Audun Lysbakken sa fra seg en statsrådspost for ikke å bli svertet av regjeringssamarbeidet? Han ble tilbudt muligheten til å kjempe gjennom ideene sine fra en posisjon med reell innflytelse, og avslo. Et mer nærliggende spørsmål er jo hva i himmelens navn en fyr som det gjør i politikken i det hele tatt. Venter han på at SV skal få flertall alene? Fra mitt hold ser det mest ut som at unge Lysbakken er mest opptatt av å bevare sitt eget image – og er redd for at det hele skal rakne når det er snakk om å levere resultater. Det er lett å være kul på venstresiden: “Mer til alle, mest til de svake – nå!” Men hvor skal man ta det fra, folkens? Veien til helvete er brolagt med gode forsetter.
Nei, hvis dette hadde vært et representativt bilde på Generasjon Y så hadde jeg blitt bekymra. Men det er det jo ikke. Så hvorfor lese artikkelen? Fåglarna vet.
Og til slutt: En konklusjon
A-magasinet er slett ikke elendig. Det er helt greit. Men i likhet med sjefredaktør Matre er jeg overrasket over det positive resulatet på den første av magasinets leserundersøkelser.
Relaterte saker:
- Fremtiden er mer differensierte avisprodukter – imellomtiden har vi fått A-magasinet
- Tragedien med A-magasinet må aldri glemmes
- Kjendisnakensjokkene fortsetter!
- Spaltistenes gullalder
- Gratis aviser til 18-Ã¥ringer?

Abonnér på Mediefunderinger via e-post eller RSS
Av Tor Andre om 22.11.2005
Helt enig om Audun Lysebakken. Mitt inntrykk er at han ønsker å være ‘ren og rank’ for å sveipe inn når de som får skitt under fingrene i regjeringsarbeidet driter seg ut. Ren opportunisme.