Quo vadis, media?

Det er etter min mening interessant å registrere stadig flere tilfeller av bedrifter som velger å etablere egne kanaler ut til forskjellige interessenter, blant annet kunder. (Men tenk også på hva internett har gjort for stillingsutlysninger og ikke minst investor relations.) Sandkorn for sandkorn eroderes de tradisjonelle medienes grep om informasjonsstrømmen i det offentlige rom.

Hvilke strategiske alternativer åpner seg i et slikt landskap?

Av Micael Porters generiske strategier, kostnadsledelse og differensiering, er det bare differensiering som gjenstår i media ettersom man ikke kan konkurrere på kostnadsledelse i en verden hvor udifferensiert innhold er gratis.

Men det finnes mange måter å differensiere seg på. Problemet er bare at tenkningen omkring det å differensiere seg nok faller litt tungt for mange av de store. En typisk målformulering finner vi i NRKs “noe for alle, alltid.” Riktignok faller NRK litt utenfor her, ettersom selskapet er lisensfinansiert og dermed mer eller mindre utelukket fra en for fokusert differensiering. Men public service er en annen skål, og jeg vil la det ligge for øyeblikket. Poenget er at mange av de stores ryggmargsrefleks er å sikte bredt.

For mange av de kommersielle redaksjonene ser den strategiske løsningen i massemarkedet ut til å være en langsom metamorfose henimot å bli til sexfikserte sensasjonstavler og forbrukerbrosjyrer. (Dette er dog bare et inntrykk jeg har, uten at jeg kan dokumentere det empirisk, ennå. De som føler jeg begår vold mot media i sin alminnelighet oppfordres spesielt til å lufte sine tanker om dette i kommentarfeltet under.) Etter hva jeg kjenner til fra flere hold er mykporno- og orbrukerjournalistene stigende stjerner i mange redaksjonslokaler rundt og forbi, særlig de nettredaksjoner hvor klikktall tillegges en ikke uvesentlig vekt, noe som kanskje ikke er unaturlig med en forretningsmodell basert på annonsevisninger. Det har også i senere tid fremkommet fokuserte satsinger på både forbruker- og puppestoff i norsk medieflora.

I et generelt perspektiv synes jeg det er bra med slike fokuserte satsinger. Man avgjør lettere hva man kan forvente å få der, og det er etter mitt skjønn færre falske pretensjoner enn i medier som sauser puppene og brosjyrene sammen med stoff hvor vesentlighetskriteriet står mer sentralt enn identifikasjonskriteriet. De vil også trolig gi bli god butikk, nettopp fordi det er slikt innhold svært mange vil ha på en litt sliten og grå tirsdag (og ellers, stort sett).

Alle lesere stiller seg jo spørsmålet “What’s in it for me?” Det har de jo gjort hele tiden, så det er jo ikke noe nytt. Men det nye er at mediene, gjennom nettets “tilbakevirkende kraft”, i mye sterkere grad enn noengang tidligere blir presset til å svare mer treffende på det spørsmålet. (Jamfør blant annet torsdagens Economist, og utgavens survey om forbrukermakt gjennom nettet.) Og gjennom konkurransen vil de trolig bli drevet til å svare mer og mer presist for hver enkelt, inntil markedet før eller senere somler seg frem til noe i nærheten av “enemedier” (som motsetning til massemedier).

Etter mitt skjønn er det blant annet dette den mye omtalte EPIC-videoen bærer bud om. Og jeg for min del ser stadig flere konvergente linjer i retning av EPIC. Har du ikke sett den ennå, så se den nå. Den er svært tankevekkende, og er du som meg vil den hjemsøke funderingene dine i lang tid fremover, slik denne posteringen er et ferskt eksempel på.

Og bare for å ha nevnt det: Interaktivitet er også en vei å gå. Men den fører ikke nødvendigvis ut av forbruker eller puppestoffet, mind you.

Relaterte saker:

1. Poynter Online – E-Media Tidbits
2. Salget av Orkla Media kan gi sårt tiltrengt dynamikk til avismarkedet
3. “Disruptive technology” i media
4. Politisering og polarisering i amerikansk media
5. Venture Capital-blikk på media og fremtidens forretningsmodell