Dan Gillmor: La oss kvitte oss med illusjonen om uhildede medier
I manifestet The End of Objectivity (Version 0.91) fremmer Dan Gillmor noen interessant tanker om uhildede medier. Han, i likhet med meg, tror ikke noe på det. De eksisterer ikke, og pressen bør slutte å dytte idealet om å være uhildet foran seg. Det finne nemlig gode alternativer:
I’d like to toss out objectivity as a goal, however, and replace it with four other notions that may add up to the same thing. They are pillars of good journalism: thoroughness, accuracy, fairness and transparency.
Dette initiativet støtter jeg helhjertet, i likhet med de mange andre som har kommentert Gillmors initiativ.
En bred erkjennelse av at media ikke er uhildet, men en samfunnsaktør på lik linje med alle andre er viktig både for å skape et bedre media, men også for å skape et bedre samfunn. Illusjonen mange medier har forsøkt å skape om seg selv som uavhengig vaktbikkje vil med fordel kunne erstattes av en mer gjennomsiktig offenlighet hvor alle; individer, bedrifter og institusjoner deltar på samme nivå og premisser.
Gatekeeper-rollen er definitivt død.
Relaterte saker:
- Seminar: Blogging og sosiale medier
- Vil søppel kunne stoppe interaktive medier?
- Dan Gillmor har skrevet bok
- Vi gjentar – uhildete medier finnes ikke
- Brysomme og overdrivende medier

Abonnér på Mediefunderinger via e-post eller RSS
Av Lars om 22.1.2005
(Lyden av åpne dører som slås inn).
Merk likevel at det er forskjell på objektivitet og uavhengighet. Mediene må gjerne gi slipp på et ideal om objektivitet, men kunne med fordel tilstrebe større uavhengighet.
Om de bare skulle oppfylle de fire kravene grundighet, korrekthet, rettferdighet og gjennomsiktighet, ville de gjøre seg selv overflødige, siden disse kravene bør kunne stilles til en rekke andre institusjoner, som for eksempel offentlige myndigheter eller næringslivets informasjonsmedarbeidere.
“Uavhengig vaktbikkje” er vel ellers et oxymoron. Jeg kan vanskelig forestille meg noe mer avhengig enn en sint og sulten bikkje lenket til et skilt der det står “vokt dem for hunden”…
Av Andreas om 22.1.2005
Det er selvsagt en forskjell på objektivitet og uavhengighet, men jeg vet ikke helt om jeg skjønner hvem du mener at mediene bør gjøre seg mer uavhengige av. Mener du kildene, publikum eller de som finansierer virksomheten? Mediene er avhengige av dem alle sammen, og det vil være like illusorisk for mediene å hevde at de er uavhengige som at de er objektive, etter mitt skjønn.
Upartisk er et beslektet begrep. Her kan man kanskje tilstrebe et visst nivå i presentasjonen av en sak, men i de aller fleste tilfeller hvor det vil ha betydning vil trolig både journalisten og redaktøren ha like sterke oppfatninger som de fleste andre, noe som kan gjøre det svært vanskelig.
I sin bok “Når kildene byr opp til dans” diskuterer Sigurd Allern to mulige betydninger av vaktbikkje i mediesammenheng: Vokter av den bestående samfunnsorden, og vokter av de svakes rettigheter overfor makteliten. Begge deler gjør seg gjeldende på samme tid i mediene, om man ser dem under ett. Poenget med å kalle mediene for uavhengige vaktbikkjer er jo nettopp å få frem at mediene ikke er bundet til bare ett “skilt”. Nå er jeg altså uansett av den oppfatning at mediene slett ikke er en uavhengig vaktbikkje. Men for min del er det grunnet manglende uavhengighet for mediene spesielt. Hvorvidt en “vaktbikkje” i det hele tatt kan være uavhengig fordi den trenger “mat” kommer vel an på. En stiftelse med et selvrekrutterende styre og solid kapitalgrunnlag vil etter mitt skjønn kunne betraktes som en uavhengig institusjon i alle praktiske henseende. Folkene som bestyrer den vil dog uansett ikke kunne betraktes som uhildede.
Jeg er hjertens enig med deg i at kravene om grundighet, presisjon, rimelighet og gjennomsiktighet bør kunne stilles til alle informasjonsformidlere. Men det alene gjør ikke mediene overflødige som informasjonskanaler. Mediene kan bidra med informasjon som andre kilder ikke bidrar med (analyser, kommentarer, undersøkelser, eksklusive nyheter etc.). Det er hverken uavhengighet eller uhildethet som representerer medienes fremste raison d’etre. Det er publikums etterspørsel etter det produktet mediene leverer som til syvende og sist avgjør om mediene er overflødige eller ei. Poenget til Gillmor er, slik jeg har tolket ham, at medienes posisjon overfor publikum trolig vil styrkes om de adopterer hans fire prinsipper som sine styringsprinsipper i stedet for å bygge videre på illusjonen om uhildethet som førende prinsipp.