Mer om meninger
Dette er vel snart en slags serie for meg når jeg atter en gang fester meg ved enda en sak om hvordan meninger fra redaksjonen selv er godt stoff.
Denne gangen kommer råstoffet fra Journalisten.no, som rapporterer at Per Edgar Kokkvold har vært på podiet og ment at aviser må mene.
– Aviser skal ta standpunkt, målbære verdier. Det er her dagens aviser ofte svikter. Man ofrer heller noen meninger enn å miste lesere, uttalte Kokkvold.
Verken analysen eller programformuleringen er det vanskelig å være enig i. Men det å målbære verdier på lederplass (hvilket jeg antar er det Kokkvold sikter til, fordi det er det alle tradisjonalister sikter til) er ikke hele historien om verdien av meninger, etter min mening. Redaksjonens meninger bør være synlig i alt stoff en redaksjon produserer. Det er ingen motsetning mellom det å ha velinformerte meninger og å jobbe for å bevare lesere, snarere tvert imot.
En tilbakemelding jeg tidlig fikk som researcher i Mandag Morgen var at jeg gjerne kunne inkludere mine egne meninger om det materialet jeg hadde samlet inn, fordi det tilførte materialet svært mye verdi for mottakeren.
Måten vi jobbet på var at jeg tilbragte mye tid med å samle inn og sjalte ut informasjon om en bestemt problemstilling, og leverte så en researchrapport om hva jeg hadde funnet. Min form på disse rapportene var i utgangspunktet en slags kompilasjon, hvor hovedverdien var en ferdig sortert og innholdsfortegnet datamengde. Tanken var at mottaker selv skulle få gjøre seg opp en mening.
Etter tilbakemeldingen begynte jeg å lage et avsnitt jeg kalte researchers kommentarer, hvor jeg summerte min egen lille kvalitative analyse av det jeg hadde funnet. Og når jeg går tilbake til disse rapportene er det denne analysen jeg leser først, fordi den peker meg raskest dit jeg skal.
Poeng: Meninger har en informasjonsverdi i betydningen “min oppfatning av saken etter å ha jobbet med den i noen dager er…”
Men det er en risiko for pressen i å målbære egne meninger utenfor lederplass tror jeg: Når jeg bare samlet og videreformidlet informasjon satte jeg ikke min egen troverdighet på prøve fordi jeg “bare videreformidlet”. Men med min egen analyse i dagen ble rapportene og troverdigheten min koblet sammen. Og der stiller journalister svakt i det de dekker bredt, og sjelden dypt. Hvordan kan de da hjelpe leseren til å forstå, hvis det er det leseren spør etter?
Relaterte saker:
- Meninger blir bedre og bedre stoff
- Virkelighets VG – del to
- Glem krisepakke, se fremover
- Følg formingen av avisens fremtid
- Mediene i utakt med virkeligheten

Abonnér på Mediefunderinger via e-post eller RSS