Kommersialisering gir dum journalistikk?

Propaganda melder: Professor Rune Ottosen er bekymret for utviklingen i redaksjonene.

I sin bok “I journalistikkens grenseland” uttrykker Ottosen bekymring for hvordan kommersialiseringen driver frem underholdningsjournalistikk, samtidig som tilbakemeldinger fra journaliststudenter er at ønsket om å redde verden er en viktigere motivasjon for vordende journalister enn andre ting. (Ah, denne idealistiske ungdommen…)

Vikariater istedenfor faste stillinger, annonsørtilrettelagte bilag og stadige nedskjæringer på “skikkelig”, undersøkende journalistikk er krefter som bekymrer Ottosen og flere med ham. Avisene konkurrerer med ukebladenes om å nå nye lesere, men Ottosen mener at på et eller annet tidspunkt i denne sammenrøringen så slutter journalistikken å eksistere og bare underholdning gjenstår.

Dette er etter mitt skjønn helt på linje med Magne Lindholms kritiske artikkel i Samtiden 1-2004, hvor Lindholm tegner et scenario der allmenheten splittes i en elite, som leser “skikkelige” aviser (slik som Klassekampen, DN og Morgenbladet), og en hop, som leser VG, Dagbladet og Se og Hør.

Min redaktør i Mandag Morgen, Terje Osmundsen, kom langt på vei Lindholm i møte den gang dette var et aktuelt tema, men uten å dele hans bekymrede vinkling i like stor grad.

Selv er jeg enda mindre bekymret. Over tid så vil folk få de mediene de ønsker å betale for, såpass dyktige tror jeg markedsavdelingene er. Skikkelig journalistikk er dyrt, og hvis det er slik at det brede lag i publikum ikke vil betale prisen for høykvalitetsmedier, så er det etter min mening rimelig å anta at de heller ikke vil savne dem. Samtidig vil det alltid være en gruppe som vil være villig til å hoste opp hva det koster for å få kvalitet, men trolig vil de samtidig kreve å slippe alt tull og tøys. Informasjonsflommen er jo voldsom nok som den er.

Dermed er det helt naturlig at vi får en fragmentering og polarisering av mediebildet, med mer rendyrkede medier og mindre blandingskanaler. Det kan til og med være en god ting, fordi publikum således lettere vil kunne orientere seg i mediebildet og brandingen vil bli tydeligere. (Mulig ulempe for noen: Det vil ikke lenger være mulig å unnskylde VG på salongbordet med at de har en god politisk redaksjon.)

Men for journalistene som vil redde verden kan Ottosen ha et poeng: Det blir nok et trangt arbeidsmarked for dem fremover hvis mainstream hengir seg fullstendig til “Idol”-journalistikken, slik som Ottosen frykter. Men nå er arbeidsmarkedet for idealister kanskje trangt nok i utgangspunktet, når selv Matre i Aftenposten gir klart uttrykk for at han heller ønsker seg kynikere.

Relaterte saker:

1. Enterprise-journalistikk
2. Gjør det selv journalistikk
3. Unge folk vil ha “hardcore” journalistikk
4. Journalistikk er samfunnsbygging
5. Akk så mange mulige, men umulige synergier