Kunst og sex og s

pølseKunst: Idag så vi den retrospektive utstillingen av Gunnar S. Gundersens verker på Henie-Onstad-senteret. Det var en interessant og tidvis bevegende opplevelse som jeg ganske sikkert kommer til å hamstre i sinnet. For min egen del festet jeg meg mest ved det Gunnar S. gjorde på 50 og 60-tallet, i tiden forut for at han fullt ut utviklet sine særegne, metalliske og abstrakte komposisjoner som preget verkene fra 70-tallet. Men samtidig er det jo typisk meg å henge meg opp i de utvaskede, gamle Mondrian-gjennomsyrede Pollock-greiene som tyter ut overalt. Nåvel.

Før eller senere vil nok Gunnar S. uansett dukke opp som en spøkelsesaktig innflytelse i det vissvasset jeg smører sammen på uskyldigshvite lerreter rundt og forbi i hus og hytte. Bare vent.

Og sex: Vel hjemme etter utstillingen endte vi opp med å flytte barskapet ut på terrassen for å få skylt ned en pizza og noen stakkars kyllingvinger. Skylleoperasjonen tok ikke overraskende resten av kvelden.

I samtalens forløp kom vi, i tillegg til kvaliteten på skikkelige sko, naturligvis inn på den kjente «Verdt å vente på»-kampanjen, som noen av oss dultet borti på vår vei opp gjennom ten- og tyveårene.

«Verdt å vente på»-kampanjen gikk i korthet ut på at man skulle avstå fra å tafse på hverandre til man var godt gift, et konsept som i tyveårene fremsto som en ørkenvandring god som noen, og dermed trolig appellerte først og fremst til friluftsmannen i min kompis og meg, og ikke mannen i oss som sådan.

Det sies at sannheten får du høre fra barn og tredveåringer som er fulle på gin og tonic. Og sannheten om «Verdt å vente på»-kampanjen er at det nok egentlig ikke er så himla mye å vente for. Ikke det at sex ikke er verdt å vente på, snarere tvert imot. Men hvorfor vente? Det er ikke akkurat slik at man kan risikere å gå tom.

«Verdt å vente på»-kampanjen fremstår mer enn mye annet som den endelige løsningen på noe som aldri har vært et problem. Samfunnet sliter etter hva jeg kan forstå ikke nevneverdig med for mye normal sex blant friske, sunne og aktivt medvirkende unge voksne. Strengt tatt er det mye annet å ta tak i.

I det minste var det vår konklusjon – etter mye om og men deromkring.

Og sånn: Ost i pølser er forøvrig en uting, uansett hvilken monopolist som produserer pølsene. Jeg skjønner ikke helt hvorfor noen synes det er nødvendig å tilføre pølser mer enn det vanlige oppsopet av lepper, rævhøl og øreflipper fra diverse dyr – godt krydra, og stappet inn i en skura tarm. På sett og vis kan vi her hente visdom i refleksjonene rundt «Verdt å vente på»-kampanjen: Hvorfor fikse noe som ikke er ødelagt?

Som Gunnar S. utvilsomt ville sagt: Man bør verken kimse av eller fornekte de romlige kvalitetene ved en helt vanlig, fyldig og god pølse.

Legg inn en kommentar