Goddag, mann. Synergieffekt.

Ledelse er inspirerendeDagens Næringsliv kan melde at mange ledere snakker rart. Og det har Dagens Næringsliv evig rett i. Ifølge DNs kilde, Arne Selvik ved AFF snakker mange ledere rart fordi de er travle, gir faen i å sublimere sitt eget språk og samtidig brenner etter å fremstå som kunnskapsrike og tidsriktige.

Det kan være på sin plass å komme med noen personlige betraktninger på dette temaet.

Da Bullshi(t)-koden
Mange ledere snakker i en hemmelig kode. Koden er i enkelte kretser kjent som «floskelmarathon», «pisspratpotetløp» og «herregudbliferdigførjegtarlivetavmeg».

Til tross for dens tilsynelatende kompleksitet tar koden ikke lang tid å lære seg. Som ung og dust leder i et bittelite råd i Oslo gjorde for eksempel undertegnede for noen år siden ekstremt liten suksess med min entusiastiske bruk av denne koden. Siviløkonom-studiet hadde allerede i løpet av det første studieåret gitt meg en hel haug med tullåtaøys som jeg kunne bruke, og det gjorde jeg, entusiastisk. Dessverre.

Men hvorfor bruker man kode? Jo, seru. Det skjer noe veldig skummelt med oss alle i det øyeblikket vi oppdager at andre faktisk hører på hva vi har å si. Vi tror at vi må si noe fornuftig. Det er dumt.

Forventningspresset fører oftere enn ikke til sikringsbrudd i tenkeboksen, og i desperasjon klamrer vi oss til ord vi har hørt andre folk bruke og som hadde en veldig fornuftig klang. Det er veldig dumt.

Etter at vi har snakket ved hjelp av velklingende ord en periode har vi sluttet å lure på hva det egentlig er vi sier. Det viktigste er at vi har noe å si, hva som helst, for det er jo masse folk som hører på, og vi vil ikke skuffe dem. Etter en kort stund vet vi ikke lenger hva noen av ordene vi bruker betyr, men bare at de klinger godt. Det er det dummeste av alt. På dette stadiet er vi klare til å bli toppledere.

Loven om stigende vås
Etter noen års observasjon av ledelse fra sidelinjen har jeg utviklet en personlig hypotese om vissvass-ledelse:

Mengden pisspreik per talt minutt er proporsjonal med antall mennesker som er nødt til å høre på deg.

Bare tenk etter et øyeblikk. Er ikke den nærmeste sjefen din egentlig en ganske bra fyr/fyrie, som deler dine bekymringer for alt som går til helvete hele tiden, og dine gleder over alt som likevel ikke gikk til helvete? Han/hun trenger ikke snakke i kode, fordi vedkommende ikke er så opptatt av at folk skal høre på ham/henne snakke. Han/hun er egentlig mer opptatt av at avdelingen skal bli ferdig med dette jævla møtet og få rævva i gir sånn at det blir bonus til jul og han/hun endelig kan få kjøpt seg den nye drillen/krølltanga han/hun har ønsket seg.

Topplederen langt der oppe er det litt annerledes med. Vedkommende leder gjennom å «motivere», «stake ut kursen» og «sikre en bærekraftig kapitalstruktur», ikke ved å tuppe folk fra lageret og ut i butikken for å selge flere kjøleskap. Derfor har vedkommende egentlig ikke så mye konkret å si, men er likevel i det ulykkelige situasjonen at folk ser ut til å lytte etter visjonære uttalelser hele tiden. Det må jo gå galt.

Bæsj og Katedral
Næringslivet er faktisk ikke det stedet hvor lederbæsjprat er mest utbredt. Religionsvesenet utklasser næringslivet fullstendig. Bare se på Jesus, for eksempel. «Gå ut og gjør hele verden til mitt folkeslag.» Oi, takk Jesus. Det hjalp. Alt er så mye klarere nå. Skal bare ta på meg skoene, så drar vi. Fritt for å «gjøre» alle som står til venstre!

«Det evige liv i paradis» er jo i bunn og grunn ikke noe annet enn verdens største eufemisme for «ikkeno mer sex, aldri.»

I tillegg til religionen er politikken et felt hvor eksemplene på ledelse in absurdum er rikeligere fordelt enn i næringslivet. Hvem er for eksempel verdens mektigste leder? George W. Bush.

For å si det på bullshittens morsmål: I rest my f***ing case.

En tanke om “Goddag, mann. Synergieffekt.

  1. Tilbaketråkk: sonitus.org » Blog Archive » Goddag, mann. Synergieffekt.

Legg inn en kommentar