Gjesp…

sovende hund

Jeg har møtt trøttheten, og det er meg. Etter flere netter med sporadisk søvnmønster har jeg nå kommet til et punkt der kaffekoppen har grodd fast i hånda og bilkjøring generelt bør unngås.

Babyer er søte å se på, også når de piper og hyler. Men det er lyden av dem som sliter på nervene. Lyden av en skrikende baby skjærer gjennom hodet og ned i mellomgulvet, hvor den suger til seg all kraft og langsomt sliper ned ens vilje til å leve.

Heldigvis har skrikingen hittil stoppet før jeg har måttet hive inn håndkleet og legge på røret for godt. Det fine er da at livsviljen vokser frem igjen på kort tid og man fylles raskt av stolthet og lykke.

En bipolar tid, dette.

Legg inn en kommentar