Fotball er suspekt – badminton mye bedre

FotballNå som innspurten i norsk tippeliga fyller radio og tv-dekningen av norsk sport har jeg latt meg irritere litt mer enn vanlig. Og irritasjonen har gitt opphavet til en ørliten refleksjon.

Den desidert minst tiltalende del av norsk samtidskultur er uten tvil fotballkulturen, etter min mening. Fotballkulturen preges først og fremst av det symbiotiske forholdet mellom gamle, halvgamle og øltrente menn på tilskuersiden og unge, veltrente gutter på utøversiden. Få ting fremstår som mer dekadent heslig enn store mengder fulle, feite og frenetiske menn som sitter alene eller i grupper og glor på en gjeng smågutter i shorts som løper rundt på en kortklipt plen og jager en ball, tafser på hverandre og jevnlig tar av seg skjorta til øredøvende jubel (se bilder).

Det hele smaker etter mitt skjønn beskt av antikkens Hellas, og da primært den streberske og kjipe bystaten Sparta. I Sparta levde og døde individet for for bystaten – på samme måte som fotballsupporterne lever og dør for laget sitt. Det individuelle er også for utøverne alltid underordnet laget som kollektiv. Spillere som har problemer med å underordne seg omtales gjerne som ego-spillere og er generelt ansett for å være kjipe, uavhengig av hvor dyktige de er eller hvor ofte de tar av seg skjorta. I tillegg, og dette tilfører en helt særegen og forstyrrende dimensjon til fotballen, er symbiosen mellom de unge veltrente guttene og de mer halvgamle øltrente supporterne til forveksling lik tradisjonen med pederasti i antikkens Hellas. Forhold mellom gamle menn og unge gutter kan man kanskje mene ulike ting om. Advokat Staff er tydelig tilhenger. Personlig synes jeg ikke mye om denne praksisen.

Hva som gjør at fotballkulturen til tross for disse skjemmende forholdene har fått slik utbredelse, vet jeg ikke. Jeg tror kanskje jeg heller ikke vil vite det. Det blir som med utbredelsen av overgjæret pilsnerøl til fortrengsel for de mye mye mer varierte og spennende undergjærete øltypene: Uforståelig og forstemmende.

badmintonEn mye mer helstøpt og tiltalende sport er badminton. Badminton som konkurranseidrett ble oppfunnet av britiske soldater i India på 1800-tallet. Soldatene satte opp nett, merket opp en bane og spilte om poeng mens tilskuerne drakk gin & tonic. Stemningen var avbalansert og behagelig, i god offiserstradisjon. Navnet på sporten stammer fra herskapshuset Badminton House, som var hertugen av Beaforts bolig i Gloucestershire (nå Avon).

Badminton har alltid vært en sport for hele familien, hvor både kvinner, barn og menn kan spille sammen i harmoni og forståelse (se bilder). Sporten utsetter utøverne for liten skaderisiko, man trenger ikke aggressive og stygge sko med pigger og man bruker verktøy for å spille (en strengracket, som oftest laget av avansert karbonfiber). Bruken av verktøy er et sikkert tegn på mer sofistikert og høyere utviklet aktivitet. Dette står i skarp kontrast til sporter som for eksempel fotball, hvor man sparker en kule mellom to pinner, eller den ikke ulike sporten håndball, hvor man kaster en kule mellom to pinner. Badminton kan spilles overalt, men fungerer best innendørs – der det ikke blåser så jævlig og hvor temperaturen er mer sivilisert. Men de viktigste forskjellene mellom badminton og fotball er for det første at spillerne holder anstendig avstand til hverandre i badminton. Det er faktisk satt opp et nett mellom spillerne som det ikke er tillatt å krysse. For det andre er ikke badminton belemret med mange feite, fulle og frenetiske supportere som sitter i hver sin stol og skriker. Badminton har stort sett ikke supportere i det hele tatt. På den måten opprettholder sporten lettere sin eleganse. Badminton er sportens svar på kammermusikk – fotball på sin side er snarere sportens svar på en Queen-konsert.

Jeg vil derfor avslutte med en innstendig oppfordring til den gemene hop der ute: Fortsett med fotballsiklingen, og bruk helst mer penger på å se på fotball slik at absolutt all fotball raskere legges over i betalingstv-kanaler enda kvikkere. Det blir fint, for da kommer det kanskje noe annet på de åpne kanalene. Men ikke badminton. Badminton er for de få – de som forstår seg på avstemt sportslig eleganse.

3 tanker om “Fotball er suspekt – badminton mye bedre

  1. Didrik Amundsen

    Selv om jeg liker badminton og syns det er fabelaktig sport og slappe av med så syns jeg du overdriver det litt vel med fotball. Det er vell ikke noe artig å bli gjæra inn med et fiskenett mellom to intime baner i en innklemt sal,hvor det faktisk finnes ekle gamle menn i kort shorts som er med og spiller.Så er kanskje takknemlig for det nettet som skiller meg fra alle gamle og ekle nerder som syns badminton er morro.

    Svar
  2. Jan Åge Kristoffersen

    Jeg synds det er litt skuffende av deg å synke så lavt som å begynne og hakke på Verdens største og mektigste sport.Så klart så sluttet jeg med fotball når skadene begynte å melde seg jeg også, men det er vel kanskje fordi at jeg er litt nerdete og da. Syns det er konge å se på, og det gjør de fleste ungdommer, ikke bare gamle griser. Badminton er ikke så konge å se på men og spille selv er konge. Men det er vel en nerdesport som passer for meg da, som sjakk, bare at i badminton trenger du ikke hjerne. Så det er glimrende avslapning.

    Svar
  3. Guri Pettersen

    Dere har begge noen gode argumenter. Men det finnes andre enn gamle griser som spiller badminton. Og det er mange ekle mennesker som spiller fotball også. Og det går mye hardere for seg. Badminton er en triveli sport. Det man må bruke hjernen! Dere burde bli med på en trening en dag, så skal dere se at badminton er GØY.
    Badminton er gøy, samtidig som det er avslappende og fin trening.

    Svar

Legg inn en kommentar