Fødselsdepresjon hos menn

Bilde av trist pappa

En relativt fersk studie påviser at fødselsdepresjon ikke bare rammer kvinner, noe som bekrefter en sterk fornemmelse jeg personlig har hatt siden jeg selv ble far. Studien har inspirert noen refleksjoner om mine erfaringer fra de litt mer krevende sidene ved å bli pappa, og forslag til måter å håndtere det på.

For at man skal få diagnosen fødselsdepresjon er det en rekke kritierier som må være oppfylt. Jeg tror nok ikke jeg ville fått en slik diagnose. Jeg har alltid vært uendelig glad i datteren min, og jeg føler ingen nedstemthet når jeg er sammen med henne. Tvert i mot.

Likevel er det ikke alt ved det å være far som er hipp hipp hurra – i hvert fall ikke hele tiden. De gode nyhetene er at bevissthet om utfordringene gjør det enklere å takle dem på en god måte. Da kan man kanskje unngå at problemer vokser seg store og uhåndterlige.

Her er mine erfaringer:

Følelse av utilstrekkelighet
Det å BLI pappa er normalt ikke vanskelig, men det å VÆRE pappa – helst verdens beste – er vanskelig, hovedsaklig fordi det ikke finnes noen kravspesifikasjon. Du famler i mørket uten verken lommelykt eller nattbriller eller andre nyttige dingser.

Særlig i starten var jeg redd for ikke å forstå hva datteren min trengte og ønsket. Jeg er vant til å kommunisere verbalt, men datteren min var mer opptatt av å bruke munnen til å sutte på ting. Dermed brukte jeg mye krefter på å gjette hva hun ville ha mest glede og nytte av. Fåglarna vet om det var særlig vellykket.

I lys av dette reagerte jeg også i overkant defensivt på konstruktive råd og vink fra helsesøster, mor og andre velmenende individer.

Mulig løsning: Trekk mer på skuldrene. Når man sliter med slike følelser er det avgjørende å justere forventningsnivået. Det hjelper med folk som kan peke på det positive, gi ros og frita en fra kravene en stiller til seg selv, og derfor er det viktig å prate om det med sympatisk innstilte medmennesker (fortrinnsvis en annen pappa). Likevel er det en selv som aktivt må justere forventningene ned, og det kan sitte langt inne for enkelte av oss. Men øvelse gjør mester.

Savn
De fleste foreldre har hatt liv som var fulle av aktiviteter også før de fikk barn. Mange av disse aktivitetene vil ikke kunne få like stor plass i livet etter at barna har kommet, og det er klart at dette tidvis kan være et savn.

Det jeg savnet mest var tid (og krefter) til å drive med hobbyene mine, som jeg er veldig glad i (lese, skrive, male). I spesielt krevende faser kunne det føles som at jeg hadde blitt helt usynlig som individ, og papparollen (som jeg ikke alltid opplevde at jeg mestret optimalt) var den eneste dimensjonen i livet. Sukk.

Mulig løsning: Vit at det kommer tilbake. Småbarnsfasen er krevende, men etterhvert blir det mer tid (og krefter) til å holde på med egne ting. For meg hjalp det å minne meg selv på at hobbyene ikke blir borte om de ligger brakk en stund. Også kontakt med venner varierer naturlig i ulike livsfaser, og gode venner skjønner dette.

Søvnforstyrrelser
Alle småbarnsforeldre sliter med søvnforstyrrelser. Det som forverret søvnmangelen i mitt tilfelle var at jeg for ofte forsøkte å få plass til alt for mange egenaktiviteter på kveldstid.

Dermed kom jeg for sent i seng, og havnet i en negativ spiral der jeg ble stadig mer sliten, følte meg stadig mer utilstrekkelig og fikk stadig mindre krefter til å delta i oppbyggelige aktiviteter.

Mulig løsning: Tvang. Akkurat som barnet ditt trenger du også faste leggetider. Følg gjerne det samme ritualet som barna (lese litt, spise, bade, drikke melk, sovelåve). Virker hver gang på barna, men for meg har det vært en vanskelig tilvenning som foreløpig mislykkes like ofte som den lykkes. Men håpet lever.

Irrasjonelle bekymringer
Helt fra jeg var barn har jeg tatt bekymringer på forhånd hvis mulig, utifra resonnementet om at det ville gjøre det lettere å takle dem dersom de oppstod. Det er ikke noe lurt, viser det seg.

Når man blir far oppstår det dessuten helt nye potensielle bekymringer (enormt mange, egentlig). Det er således ikke noe problem å bruke hele dagen til å bekymre seg for at noe skal gå galt. De dagene jeg gjorde det ble jeg ekstra sliten, for å si det mildt.

Løsning: Avledning. Etter hvert har jeg blitt flinkere til å kvele bekymringer før de vokser seg store og sterke, og det er en enorm lettelse. Men noen ganger sniker de seg innpå nesten uten at en merker det. Da er det viktig å avlede seg selv med noe som krever stor andel av ens mentale og fysiske ressurser. Sport og spill er velegnet: Spill fotball, løp hinderløp, spill bilspill eller slossespill på Playstation, jonglér, gå på henda.

Se lyst på det
Som norsk pappa har man heldigvis gode vilkår og muligheter for å lykkes med papparollen. Nylig ble Norge kåret til verdens beste land å være mor i. Vi er nok tett på verdenstoppen som pappaland også.

4 tanker om “Fødselsdepresjon hos menn

  1. Tilbaketråkk: Pappabloggen: Fødselsdepresjon hos menn | Bloggpuls

  2. Martine

    nei, det ække alltid like lett…

    mitt mantra (som på mange måter summerer mye av det du sier) er: så lenge mor(/far) har det bra, har barnet det bra. Kjærlighet, nærhet og de gode øyeblikkene er så uendelig mye viktigere enn at melken er 37 grader og klærne rene og hele, og for å ha overskudd og krefter til å holde seg med med stor smil og lang lunte, må man være flittig egenpleier, om det så bare er å legge seg tidlig selv om kjøkkenet er bombet og klesvasekn skriker etter å bli tatt… Som en ekstra avledningsmanøver-øvelse kan man prøve å holde på bildene av alt som så ut som det skulle gå virkelig shit, men som ikke gjorde det. Vanskelig, men det er supert når man får det til!!

    Elsker du ungen er det meste gjort! Og ta det fra en som vet kanskje litt mer om både det som kan gå galt og det som går riktig på tross av alt (fra skolen)og som faktisk fikk diagnosen back when: Detta løser seg!! Detta fikser du (og jeg)!!!

    Svar
  3. Tilbaketråkk: Pappabloggen » Blog Archive » Pappabloggen på radio

  4. Tilbaketråkk: Pappabloggen på radio | Andreas Andersen

Legg inn en kommentar