Fattern er en blauting

blaut

I dag har jeg sittet i over en time og stirret stille på min datter, tidvis med en liten tåre i øyekroken. Hun sov heldigvis, ellers hadde hun vel blitt bekymra. Er det normalt at man blir så til de grader fjetret av sine barn? Jeg håper det.

En kollega nevnte nylig at han fortsatt kunne kjenne lukten av baby i nesen, noen måneder før han selv blir bestefar. Og det begynner jeg nå å forstå. Den lukten er helt spesiell, og vidunderlig.

Selv munnen til babyen luktet friskt, som duggen på gresset, noe jeg oppdaget da Inger Lilli suttet hardt på nesen min som hadde kommet litt for nærme.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre babyer, men vår sutter på alt innen rekkevidde. Da blir man fort litt blaut…

Legg inn en kommentar