Et balansert liv?

BalanseI Fast Companys arkiver kom jeg i dag over en interessant sak: How to Live an Unbalanced Life.

Saken handler om hvordan balanse mellom livets ulike arenaer er en utopi, og at å etterstrebe kontinuerlig balanse gjør mer skade enn gavn i forhold til hvordan vi har det. Det foreslås en alternativ rute: Balanse kan oppnås i livet sett under ett, men ikke til enhver tid. Følgende handlingsplan foreslås til slutt i den svært lange, men likefullt interessante og tankevekkende artikkelen:

Rethink the mission
Balance per se isn’t a goal. «It’s an afterthought, a way of describing the outcome,» says executive coach David Zelman. Seeking balance is futile because it’s an intangible and, so, impossible to measure. Better to set concrete objectives in areas important to you and plan concrete paths to each goal, Zelman advises.

Design a life of chapters.
Take your life for what it is — a rich and varied story defined by ever-changing circumstances and priorities. Work determines just some of those. The object is to achieve balance not at any one point, but over the long haul. Doing so means deciding what’s important, then ordering your work and life accordingly.

Within each chapter, do what you’re good at.
A small portion of what you can do at work accounts for most of your value. So focus on that, and cut out the rest. For Bill Shore, founder of Share Our Strength, «the issue is, if someone else can do it, I shouldn’t.» The corollary: Find capable colleagues who can pick up where you leave off.

Redesign continuously
Work and life are like a kaleidoscope, with many pieces shifting all the time — and the chapters aren’t always so distinct. «As my priorities change, I have to reevaluate,» says Elizabeth Vandeveer, a vice president with the BOC Group, the British gas company. «I have to revisit what I’m doing regularly and justify it to myself.»

Mentalt har jeg nå gått i gang med å omgruppere tenkningen min. Første punkt på agendaen er å designe disse livskapitlene. Hvor lange skal de være? Det å prioritere ned familie og venner til fordel for jobb i en periode høres mindre og mindre ut som en plausibel taktikk jo lengre man innbiller seg at det skal vare. De nærstående vil trolig etablere mønstre som ikke inkluderer meg i løpet av kort tid, og er jeg riktig uheldig er de slett ikke tilstede når jeg omsider finner ut at jeg er klar for et nytt kapittel i livet. Og det blir det jo ikke balanse av, verken på kort eller lang sikt.

Ettersom jeg jobber i Mandag Morgen, som blant annet gir ut Norges desidert beste ukentlige nyhetsbrev, er det naturlig å tenke en uke av gangen. Hvis jeg så prioriterer jobben de første 4 dagene i uken (prioritere i betydningen å jobbe rundt 10 timer eller mer om dagen), så kan jeg prioritere familien de neste tre (prioritere i betydningen jobbe mindre enn 10 timer om dagen). Det gir jo en slags balanse…

Men jeg har en følelse av at dette ikke er akkurat hva Fast Company sikter til. Men som sagt har jeg bare akkurat kommet i gang med denne tenkningen.

Legg inn en kommentar