D

Hatt og frakkEn usammenhengende historie om Livet, Døden og Kjærligheten til blomster – del 1.

Natten var dritings. Jeg gikk vinglende nedover et mørkt smug for å finne et passende sted å pisse. Det var da jeg oppdaget det: Jeg var i feil by.

Dette var ikke Chicago, for faen. Og hvorfor hadde jeg hatt og frakk på meg?

Jeg var åpenbart på villspor. Men i motsetning til de fleste andre som drar ut på villspor var jeg ikke spesielt tungt bevæpnet, med kun syv sløve sanser og to våte sko. Ikke noe skytevåpen. Ingen reiseforsikring. Ikke engang en paraply.

Regnet pisset nedover husveggene og plasket høyt mot asfalten. Klærne var allerede gjennomvåte. Det var egentlig like greit. Jeg trengte en dusj uansett. Balla hadde luktet svakt av sopp i flere dager.

Jeg tok av meg hatten for å vaske det lille håret jeg hadde igjen. De kjølige dråpene rant nedover nakken og ryggen og kilte meg lett i rævva før de drypte stille ned i boxershortsen. “Dette er for jævlig,” sa jeg høyt til meg selv mens jeg tittet melankolsk ned i en skimrende pøl på fortauet. I vannspeilet så jeg gatelyktene glise ned på meg i all sin kommunale prakt.

Hvis jeg ikke akkurat hadde kommet ut derfra hadde jeg gått rett inn i nærmeste bar og drukket meg blind. Men det var denslags som hadde ført meg hit, og derfor måtte jeg nå altså pisse noe voldsomt.

Blæra tvang meg noen tunge skritt videre nedover smuget. Men før jeg hadde kommet til nærmeste hushjørne kom det en isbil hvinende inn fra tverrgaten til høyre i høy fart.

Det var Bønna. Han var ikke død.

Leave a Reply