Brettspill er undervurdert

backgammon

Etter den utsøkte gleden av å slå kona i Backgammon forleden har jeg blitt oppmerksom på at jeg de siste årene har spilt alt for lite brettspill. Det skal jeg endre på fremover, og her er hvorfor:

Historisk sus og tradisjonsvern
Brettspill er en tusen år gammel tradisjon. Backgammon, min favoritt,  er et eldgammelt spill. Både de gamle grekerne og romerne spilte det, og det var et av de virkelig store spillene i middelalderen.

I middelalderen førte for øvrig kirken en lang og forgjeves kamp mot spillet (slik kirken i alle tider har hatt for vane å gjøre mot alt som er gøy). Men backgammon kunne ikke stoppes (i likhet med andre tradisjonsrike kirkelige kjernehatobjekter slik som hor, alkohol og matlyst).

Som begunstigede av denne flotte arven av trassig moro er det vår plikt å føre kunnskapen og gleden videre til neste generasjon av muntre syndere.

Snikende sosialt
Etter flere års ekteskap er det ikke lenger så lett å simulere interesse for hva min vakre kone har å si (jeg prioriterte jo utseende, i likhet med de fleste menn). Samtidig ønsker jeg at min kone skal ha det bra, og oppleve at hun blir lyttet til.

I en slik situasjon er brettspill fabelaktig. Mens min kone forteller meg om ditt og dall kan jeg trygt la ordene danse mykt forbi mens jeg avslappet kontemplerer spillets gang.

Sikre kilder har for øvrig gitt meg nyss om at dette fungerer godt også andre vei. (Unge A kan tidvis ha en tendens til å bable vel mye om begreper som web 2.0 og porteføljeavkastning.)

Trivelig tilfeldig
En av de tingene som gjør at jeg liker backgammon bedre enn for eksempel sjakk er at spillet involverer en viss grad av tilfeldighet (terningskast) i tillegg til ferdigheter. Dermed blir det ikke fullt så ødeleggende for humøret når man taper.

Den som tror at dette er et tåpelig poeng har ikke forsøkt å ha en hyggelig hyttetur med undertegnede etter et slag sjakk.

I sum
Backgammon anbefales.

Legg inn en kommentar