Høyre i dødens posisjon

Den alltid reflekterte Paul Chaffey kunne etter min mening ikke hatt mer rett i sin analyse når han påpeker at veien til makt i norsk politikk går gjennom sentrum. Et blåblått løp fra Frp-Høyres side vil trolig lede til evig opposisjon.

Genialt av Ap
Jens Stoltenberg hadde ikke vært statsminister i dag hvis det ikke var for at Sp "gikk over" i forkant av Stortingsvalget i 2005. Og Stoltenberg synes allerede å være godt i gang med å utvide sin appell til sentrum ytterligere. Samtidig styrker han Frps dominerende posisjon på høyresiden ved å nærmest forbigå Høyre i stillhet og rette skytset mot Frp. Hvis det er bevisst, er det genialt.

På toppen av alt får han god hjelp av Høyres mange dumsnille “onkler” som villig vekk bruker egen medieappell til å profilere Høyre som et rikingparti mot formueskatt som mer enn gjerne vil samarbeide med Frpere som er mot formuesskatt og innvandring – og som aktivt støtter Frp med milliongaver.

Det kan synes som at disse forretningsfolkene sliter med å forstå at politikk er en popularitetskonkurranse, og at en arrogant snobb i luksusvilla på Østlandet har omtrent like mye velgerappell som dobling av merverdiavgiften.

Sentrum i spill
Frps fremgang kombinert med at de nekter å støtte en regjering de selv ikke er en del av ødelegger muligheten for en sentrum-Høyre-regjering.

Hvis Høyre velger å nærme seg Frp vil det ikke lenger være noen borgerlig blokk (Frp er ikke et borgelig parti). Sentrum havner i spill og Ap kan nærme seg sentrum ytterligere. Sp har allerede krysset grensen. Venstre og KrF kan følge etter.

Frp-Høyre uten spillerom
Det er små marginer mellom de to hovedblokkene, og de rødgrønne kan miste flertallet neste gang. En mindretallsregjering fra Ap kan da spille på både sentrum og SV.

En Frp-Høyre-regjering vil måtte ha flertall alene for å kunne regjere. Et slikt flertall er lite sannsynlig.

Frp og Venstre går ikke sammen
Frp brukte sin egen valgvake til å ødelegge enhver mulighet for samarbeid mellom Venstre og Frp i overskuelig fremtid. Det er i dessuten vanskelig å se at Venstre kan sanke flere stemmer enn de fikk i 2009 på å åpne for å støtte en Frp-ledet regjering.

Muligens ville noen taktiske Høyre-velgere forsøke å få Venstre over sperregrensen (slik de gjorde i 2005), men selve grunnfjellet i Venstre ville trolig ha forsvunnet til Ap.

Sponheim kjenner grunnfjellet i Venstre bedre enn noen andre, og han har trolig helt rett i at garantien mot Frp var helt nødvendig overfor disse velgerne. (For hva det er verdt: Jeg er en av dem, kjenner noen andre, og oppfatningen er unison.)

Problemet er at grunnfjellet i Venstre ikke er større enn at partiet normalt ligger og vaker omkring sperregrensen. Denne gangen falt partiet under, slik det har gjort før. De taktiske Høyre-velgerne gikk tilbake til Høyre. Noen Venstre-velgere gikk til Ap.

Venstre kan reise seg igjen. Men når da Frp effektivt har bundet Høyre på hender og føtter ved å nekte parlamentarisk grunnlag for en sentrum-Høyre-regjering, er det svært vanskelig å se for seg at Venstre vil kunne støtte noe annet enn en mindretallsregjering fra Ap – på lang sikt kanskje inngå i en flertallsregjering med Ap-Sp-KrF-Venstre.

Et sterkt og uforsonlig Frp er således en gavepakke til Ap og en ulykke for Høyre.

Gratulerer med 1. mai-dagen, hvem nå enn

Na24 kan melde at 1. mai ikke er som før. Der må jeg rett og slett arrestere, fordi den for mitt vedkommende er nøyaktig som før.

Som det kapitalistsvinet jeg er (eier litt aksjefond og greier, og tjener således visstnok rett på andres svette og blod) er jeg ikke blant de ivrigste fanevifterne denne dagen. Generelt opplever jeg egentlig det å gå i tog som en litt keitete og bredpenslet ytringsform, og synet av en målretta mobb som går i takt og følge gir meg alltid en litt guffen fornemmelse av krystallnatt og væpna revolusjon.

Samtidig er dette en glimrende anledning til Ã¥ gjenta min stÃ¥ende oppfordring til venstresiden i norsk politikk om Ã¥ rasjonalisere pÃ¥ bannerproduksjonen sin, og skape ytterligere samhold ved at alle gÃ¥r under samme parole hele tiden. Ved Ã¥ male et gigantisk “NEI” i blokkbokstaver pÃ¥ rød bakgrunn har bÃ¥de kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen, Nei til EU-bevegelsen, anti-globaliseringsbevegelsen og Sosialistisk Venstreparti en banner som effektivt oppsummerer alle deres standpunkter og innspill i norsk samfunnsdebatt pÃ¥ en kort og fyndig mÃ¥te.

Tiltaket vil ogsÃ¥ være 100 prosent i trÃ¥d med de kommunikasjonsrÃ¥d Jens Stoltenberg fulgte med stor suksess i valgkampen 2005, der han hele tiden “stayed on message” med et glassklart NEI til skattelette til de rike, og et like tydelig NEI til fleksible velferdsløsninger som passer den enkelte.

NEI er kort, det er fyndig, det er slagkraftig, det lar seg høre, det lar seg forstå av de fleste, det sammenfatter alle viktige standpunkter mot videreutvikling, omstilling og fremskritt. Kort sagt, NEI er selve essensen av 1. mai.

Da gjenstår det bare å gratulere folket med dagen, hvem nå enn de er.