Høyre i dødens posisjon

Den alltid reflekterte Paul Chaffey kunne etter min mening ikke hatt mer rett i sin analyse når han påpeker at veien til makt i norsk politikk går gjennom sentrum. Et blåblått løp fra Frp-Høyres side vil trolig lede til evig opposisjon.

Genialt av Ap
Jens Stoltenberg hadde ikke vært statsminister i dag hvis det ikke var for at Sp "gikk over" i forkant av Stortingsvalget i 2005. Og Stoltenberg synes allerede å være godt i gang med å utvide sin appell til sentrum ytterligere. Samtidig styrker han Frps dominerende posisjon på høyresiden ved å nærmest forbigå Høyre i stillhet og rette skytset mot Frp. Hvis det er bevisst, er det genialt.

På toppen av alt får han god hjelp av Høyres mange dumsnille “onkler” som villig vekk bruker egen medieappell til å profilere Høyre som et rikingparti mot formueskatt som mer enn gjerne vil samarbeide med Frpere som er mot formuesskatt og innvandring – og som aktivt støtter Frp med milliongaver.

Det kan synes som at disse forretningsfolkene sliter med å forstå at politikk er en popularitetskonkurranse, og at en arrogant snobb i luksusvilla på Østlandet har omtrent like mye velgerappell som dobling av merverdiavgiften.

Sentrum i spill
Frps fremgang kombinert med at de nekter å støtte en regjering de selv ikke er en del av ødelegger muligheten for en sentrum-Høyre-regjering.

Hvis Høyre velger å nærme seg Frp vil det ikke lenger være noen borgerlig blokk (Frp er ikke et borgelig parti). Sentrum havner i spill og Ap kan nærme seg sentrum ytterligere. Sp har allerede krysset grensen. Venstre og KrF kan følge etter.

Frp-Høyre uten spillerom
Det er små marginer mellom de to hovedblokkene, og de rødgrønne kan miste flertallet neste gang. En mindretallsregjering fra Ap kan da spille på både sentrum og SV.

En Frp-Høyre-regjering vil måtte ha flertall alene for å kunne regjere. Et slikt flertall er lite sannsynlig.

Frp og Venstre går ikke sammen
Frp brukte sin egen valgvake til å ødelegge enhver mulighet for samarbeid mellom Venstre og Frp i overskuelig fremtid. Det er i dessuten vanskelig å se at Venstre kan sanke flere stemmer enn de fikk i 2009 på å åpne for å støtte en Frp-ledet regjering.

Muligens ville noen taktiske Høyre-velgere forsøke å få Venstre over sperregrensen (slik de gjorde i 2005), men selve grunnfjellet i Venstre ville trolig ha forsvunnet til Ap.

Sponheim kjenner grunnfjellet i Venstre bedre enn noen andre, og han har trolig helt rett i at garantien mot Frp var helt nødvendig overfor disse velgerne. (For hva det er verdt: Jeg er en av dem, kjenner noen andre, og oppfatningen er unison.)

Problemet er at grunnfjellet i Venstre ikke er større enn at partiet normalt ligger og vaker omkring sperregrensen. Denne gangen falt partiet under, slik det har gjort før. De taktiske Høyre-velgerne gikk tilbake til Høyre. Noen Venstre-velgere gikk til Ap.

Venstre kan reise seg igjen. Men når da Frp effektivt har bundet Høyre på hender og føtter ved å nekte parlamentarisk grunnlag for en sentrum-Høyre-regjering, er det svært vanskelig å se for seg at Venstre vil kunne støtte noe annet enn en mindretallsregjering fra Ap – på lang sikt kanskje inngå i en flertallsregjering med Ap-Sp-KrF-Venstre.

Et sterkt og uforsonlig Frp er således en gavepakke til Ap og en ulykke for Høyre.