Alt hva fedrene har kjempet…

20120328-233508.jpg

Min morfar Knut døde nylig, 102 år gammel. Det er vemodig at han er borte, men han hadde et rikt og langt liv hvor han opplevde og utrettet mye. Noe av dette har jeg bitt meg merke i og tar med meg videre som verdifulle livsleksjoner.

1. Du kan aldri plukke for mye blåbær.
Nøysomhet var et nøkkelord for morfar. Hvert år som pensjonist dro han på turné der han besøkte hvert av sine barn i en ukes tid om gangen (familien bor temmelig spredt). Da var det ikke snakk om å sitte stille og mengdeteste kaffetrakteren. Morfar dro ut i nabolaget med øks og slepte hjem alt han fant av herreløst trevirke, inkludert gammelt forskalingsmateriale og europaller. Dette ble kappet, splintret og stablet til garasjen var full. Deretter dro han på blåbærtur, og kom gjerne hjem med to fulle tiliters spann som han satte i fryseren. Ingen av morfars folk skulle sulte eller fryse om vinteren. Det hadde han selv gjort nok av til at det holdt for alle sammen, etter hva jeg forstod.

2. Du kan aldri ha for mange barn.
Morfar hadde 6 barn, 18 barnebarn, en haug med oldebarn – og ingen å miste. Dette ble spesielt tydelig da modern gikk bort altfor tidlig. Han var alltid opptatt av å ha «sine folk» rundt seg, og nøysomheten hans stoppet brått når det gjaldt barn og barnebarn. Snarere gjorde nøysomheten han i stand til å gi veldig generøse gaver til alle oss andre gjennom alle år, noe jeg tror han hadde større glede av enn noe personlig forbruk.

3. Du kan aldri løse for mye kryssord.
Morfar ble gammel, og de siste årene var han ikke helt med. Men han var krystallklar til han var over 90, med en fantastisk hukommelse og store kunnskaper. Kryssord kan trolig ta noe av æren for et klart hode, i tillegg til mye fisk i kostholdet, mye lesing og mye moderat mosjon. Morfar var typen som kunne gå 4 mil for å kjøpe torsk på tilbud. Han holdt gresken ved like for å kunne lese Nye Testamentet på originalspråket (utdannet teolog, prest og lærer av yrke). Og han var altså j&#$*! hard på kryssord.

På mange måter levde morfar og jeg på hver vår planet, og vi hadde totalt forskjellige referanserammer. Han mistet moren sin og storesøsteren til tuberkulose i en alder av 8, tok vare på småsøsken, jobbet på gården, og kjempet seg likevel til skolegang og presteutdannelse på tross av at familien ikke hadde nåla i veggen. Og han leverte en svært god eksamen. Han giftet seg få måneder etter at hans tilkommende svigerfar ble skutt under invasjonen i april 1940. Det fantes ikke prestejobber, men han jobbet fornøyd som lærer i 10 år. I sitt første presteembete på Senja måtte han reise med åpen båt i vinterstorm for å komme seg på jobb rundt i sognet, og han bandt seg selv til masta for ikke å bli vasket på sjøen. En søndag i januar 1951 da han kom hjem fra en slik tur gikk han rett i gang med å koke vann til kona som var i ferd med å føde min mor hjemme. Og slik gikk nu dagan…

Da han endelig ble pensjonist meldte han seg likegodt frivillig som prestevikar i Nord-Norge fordi det da var blitt prestemangel. Dette holdt han på med til han var 80 år.

Kontrasten til min egen hverdag kunne vanskelig vært større. Jeg for min del blir fullstendig satt ut hvis bredbåndet er nede i noen dager, og kan irritere meg grønn over at det noen ganger er for få vogner på t-banen i morgenrushet. Og når jeg blir forkjølet går verden under.

Noen ganger, slik som nå, tenker jeg derfor at jeg trolig har det for godt. Og sammenlignet med mange har jeg det provoserende bra. Enda verre er det at det ikke engang er min egen fortjeneste.

Jeg står på kjempers skuldre, som Newton sa.

En tanke om “Alt hva fedrene har kjempet…

Legg inn en kommentar