Månedlige arkiver: januar 2009

Vekkerklokke

Det er nå over en måned siden jeg sist brukte vekkerklokken min, og den har akkumulert et synlig lag med støv.

Det høres kanskje deilig ut, men sannheten er jo at jeg ikke trenger vekkerklokke fordi jeg blir vekket klokken 4 (og 5) (og halv 6) (og 6) hver natt av en liten pysjkledd flyalarm i soverommet over gangen.

Jeg trodde aldri jeg skulle savne å bli vekket av en vekkerklokke.

På den annen side: Vekkerklokker kysser deg ikke på nesa og gliser fra øre til øre når du løfter dem opp.

Mer penger til kongehuset

narr

Interessant perspektiv på offentlige utgifter fra Are Slettan i dag. Hans poeng er at Kongehuset er vel verdt utgiftene, og at det er potensial for å øke utbyttet fra våre investeringer i denne fiffige statsformen: 

Men etter at Sven O. gikk bort, faller svært mye på Ari. Märtha bidrar jo litt med engler og samtaler med hester, men den siste uken illustrerer at det blir mye for «the hardest working man in royalty». Det er ikke lett når man både skal skjelle ut tidligere hoffansatte, forsvare sine svirebrødre på byen, dumme seg ut på TV og krangle med forfatterkolleger på en gang.

Derfor burde kongepakken heller brukes til å hyre inn avlastning for Ari Behn. Her er noen forslag (det er mulig noen av jobbtitlene strengt tatt ikke er i bruk, men i en krisesituasjon må man tenke nytt):
– Hoffnarrer (ved siden av Ari): Per Heimly og Aune Sand
– Kommunikasjonssjef (allerede utlyst): Carl-Erik Grimstad
– Protokollsjef: Finn-Erik Vinje
– Kongelig portrettmaler: Marianne Aulie
– Hoffkronikør: Erlend Loe
– Hofftrubadur: Sputnik
– Kammerpiker: Amy Winehouse, Paris Hilton og Britney Spears

Her snakker vi om en voldsom multiplikatoreffekt. Tenk på alle journalistene og fotografene som ville holdes sysselsatt.  Tenk på salget av tabloidaviser og den økte trafikken på kjendisnettsteder. Tenk på bartenderne, doplangerne, tatovørene og nattklubb-dørvaktene.

Tiltredes.

Hustrening

Du vet du er relativt domestisert når du har tenkt lenge på å kjøpe nye kluter til rengjøringen, og tilbringer veien hjem fra butikkken med å glede deg til å teste dem.

Det ble sinnsykt støvfritt. Riktignok er det ikke helt på høyde med ny drill eller pc, men likevel.

Vi hjemmeværende er opptatt av de nære ting. Capish?

Også du, min datter

aviser

Det er ingen hemmelighet at undertegnede synes papiraviser er like inspirerende og nyttige som gul snø. Og derfor er det litt sårt at min datter Inger Lilli ser ut til å ha så stor sans for dem.

Bildet over avslører med all tydelighet at dette er en egenskap hun har arvet fra sin mor. (Jeg lukter en kvinnekonspirasjon her.)

En formildende omstendighet er at Lilli åpenbart har størst glede av å spytte på avisene og rive dem i stykker.

Det er da alltids noe.

Aldri så galt…

regn

Fra tid til annen har vel de fleste av oss dager da vi aller helst vil trekke for alle gardinene, gråte stille i en kopp og slå oss selv hardt i tinningen med en hammer. (Eller hva?)

Uansett, i slike stunder (og ellers) har jeg hørt at det er fint å ha evnen til å stoppe opp og se situasjonen i et annet perspektiv. (Fortrinnsvis et litt lysere perspektiv…)

I tråd med dette og teorien om learning by doing har jeg noen aftensrefleksjoner å by på:

  • Det er riktignok kaldt og mørkt ute, men vi har det varmt og lyst inne.
  • Vi hadde fisk til middag, men det smakte ok bare man tok nok tabasco, og nå er det snart tid for kjeks.
  • De fleste stormer stilner hvis du heller en kopp te over.
  • I en badekåpe av fleece er det ikke lett å ha det ubehagelig.
  • Babyer kan være en håndfull fra tid til annen, men når de sovner har man alltid lyst til å vekke dem igjen for å gi dem en kos.

Ha en god kveld.

Man kan drukne i overfloden

Jakten på gleden i de små ting handler vel så mye om ikke å jakte på glede i stadig nye ting.

Robert Powell skriver i Wabi Sabi Simple:

When some new item tempts you, remember the story of the Velveteen Rabbit. In the plethora of toys in a child’s room, Velveteen Rabbit learned from the old Skin Horse that what makes a toy real is being loved. Skin Horse had all his hair loved off, but he explained to Velveteen Rabbit that this made him real; he had the ongoing attention of the child. The Skin Horse is wabi sabi. And while it is not his wabi sabi quality that endeared him to the child, the child made him wabi sabi with his love.

Jakten på gleden i de små ting handler også om ikke å jakte på glede i stadig nye aktiviteter.

Rober Powell skriver videre:

Over time, we accumulate possessions, relationships, interests, extracurricular and after-hours duties, volunteer time, hobbies, social obligations, and even vacation expectations. Together they add up to overcommitment. Rather than letting any of these things go, releasing them for later enjoyment, we pick up new calendars, planners, and a Palm Pilot so that we can fit it all together. And our Palm Pilot acts like an accelerator, forcing us to pick up speed to keep up with all our commitments. Life seems too good to miss, and technology can help manage every moment. But at some point we realize we are missing moments, no matter how carefully we partition our schedules. We are missing lots of them, and the ones we are catching seem less and less meaningful. […] Wabi sabi cannot endure under an onslaught of stimulants and stress hormones; it will grow inside you as you let go of the commitments that are not essential and focus on what is.