Månedlige arkiver: desember 2008

Ti bud for pappa’er

pappabud

Her er noen gode pappalivsregler man kan pugge, lagre og jevnlig konsultere ved evaluering av farsprestasjonene sine.

Uforbeholden kjærlighet: La barna kjenne at de er akseptert, respektert, godt likt og elsket betingelsesløst – alle som en.

Oppmuntring: Barn trenger oppmuntring, og særlig fra pappa (fordi pappa er kul). Men det er best når oppmuntringen gjelder noe man faktisk kan lykkes med. Å oppmuntre sneipen til å kvalifisere seg til OL eller løse kreftgåten før han/hun er ferdig med barnehagen kan skape et litt usunt forventningspress. (Alternativt kan en få problemer med å bli tatt på alvor.)

Oppdragelse: Lær barna dine hva som er viktig for deg og nærmiljøet rundt dere – og hvorfor. Lær dem om dyder, plikter og konsekvensene av våre handlinger. Det gir barna et moralsk kompass i livet, som gjør det mulig å forstå at andre også har mye som er viktig for dem, og at det er grunner til det.

Skill samtidig mellom hvem barnet er og hva barnet gjør. Barnet er ikke ondt, men handlingene kan være onde. Konsentrer irettesettelser mot handlingene, og ikke mot barna som personer.

Anerkjennelse: På samme måte som med irettesettelser er det viktig å skille mellom ros for prestasjoner og anerkjennelse av barnet som individ. Hvis prestasjoner er eneste kilde til anerkjennelse kan det skape et lite hyggelig press på barna. I verste fall utvikler de usikkerhet, selvforakt, prestasjonsangst, mindreverdighetskomplekser, og dertil hørende lidelser.

Likevel er det grunn til å feire når barna mestrer noe nytt, både for dem og for deg. De feirer at de har kommet et skritt videre på veien til å bli et mer komplett menneske. Du feirer at genmaterialet ditt og oppvekstmiljøet du har skapt ikke er totalt ubrukelig.

Likeverd: I geologisk tid er det bare et nys siden du selv var et slimtroll med ferske bleiesår og ikke-målbar IQ. Dessuten vitner eventuell arroganse og hånlig oppførsel mot barn ikke bare om lite selvinnsikt, men også om varig svekkede sjelsevner. Behandle dine barn som du selv ville ønske å bli behandlet som barn.

Når du gjør det klart at du forventer av dem at de gjør sitt beste og behandler sine medmennesker, dyra og naturen pent så vil de forstå at du ser dem, respekterer deres rett til å velge og oppfatter dem som betydningsfulle.

Selvstendighet: Barna dine er ikke egentlig her for å virkeliggjøre dine tapte drømmer (tro det eller ei). De har sine egne drømmer å tape.Barna må derfor få følge sin egen sti gjennom livet. Ikke alle har talent for å tegne eller regne eller løpe eller snekre. Ikke alle har standard legning. Ikke alle klarer å elske fotballaget ditt.

Du kan hjelpe dem til å oppdage nye ting, støtte dem når de prøver seg frem og forvente at de gjør sitt beste, men de må selv få kjenne på hva som interesserer og motiverer dem her i livet.

«Veien blir til mens du går, Andreas.» Det sa min mor. Tipper hun angret litt på det da jeg annonserte at jeg ville bli munk, men hun holdt seg til sine prinsipper. Det kunne dessuten vært verre. Det vil si, det ble verre: Jeg droppet munkeplanene og ble siviløkonom istedet. Og selv om jeg håper det ikke går dem så ille, så skal barna mine få lov til å bli siviløkonomer de også.

Tilstedeværelse: Inspirert av Sveriges Knug Carl Gustavs valgspråk: «For Sverige. I tiden.» foreslår jeg pappa-valgspråket «For barna. I fritiden.»Vær tilgjengelig for barna når de trenger deg. Vær alene med hvert enkelt av barna, både på dine og deres premisser. Ta del i deres liv og la dem ta del i ditt. Ikke stress deg selv og/eller barna dine inn i tidsklypen. Gjør måltidene til samlingspunkter for familien. Lev sakte, lev sammen.

Oppmerksomhet: Dem som lytter til sine barn får høre mye rart. Det sa sikkert Konfucius.Men ved å høre på hva barna har å si, spørre dem hva de mener og hva de tror får du verdifull innsikt i hvordan de tenker og hvordan de har det. Båndet mellom deg og barna blir sterkere, og du blir bedre i stand til å hjelpe dem, veilede dem og sette riktige grenser.

Bonus: Barn som føler seg sett av foreldrene har trolig mindre behov for å søke oppmerksomhet gjennom andre, potensielt nedverdigende tiltak, slik som å stille opp på Idol eller delta i «Rocco og russen XIV».

Troverdighet: Å be barna gjøre som pappa sier, og ikke som pappa gjør vitner i beste fall om optimisme. Men mest sannsynlig vitner det om at pappa er tjukk i hue. En handling taler nemlig mer enn tusen ord. Eksempelets makt er stor. Ærlighet varer lengst. Osv. osv. Måten du behandler deg selv, dine nærmeste, slekt, venner, bekjente, ukjente, dyr, planter, eiendeler og annet vil gi barna dine sterke signaler om hva som forventes av dem, og – hvis du skikker deg godt – tips om hvordan de kan overkomme vanskeligheter, finne seg til rette i livet, pleie kjærligheten, pleie helsa… du skjønner tegninga.

Inntil barna blir tenåringer er pappa et forbilde. Det du har og ikke har videreført til dem innen tenåringsfasen kan du legge på is til barnabarna kommer stormende.

Lek og moro: Livet er for kort til ikke å ha det morsomt med barna dine så ofte du kan. Ikke ta deg selv eller forpliktelsene dine så alvorlig at du glemmer å nyte livet sammen med dine nærmeste.Så derfor: Hvis du er en arbeidsnarkoman streiting, så ta skjeen i en annen hånd – og tøys litt med den.